Slitesterke slagere
Dødtid og lydflause ble glemt så fort EPMD gikk på scenen, der dj-øyeblikk og gamle slagere skapte hip-hop-hygge.
EPMD – FAMILIEN – 28. FEBRUAR
Bilder av New York fra så langt tilbake som 20 år, lå som et imaginært bakteppe under hele konserten med EPMD på Familien. Hip-hop-duoen, bestående av Erick Sermon og Parrish Smith, slapp sitt første album i 1988, og var ikke redde for å være tilbakeskuende og komme med små forhistorier før låtene.
Ikke så tett, men veldig fett
320 kroner for en mandagskonsert er stivt, men likevel var det skuffende få som hadde tatt turen for å se legendene. Det drøyt halvfulle lokalet formidlet likevel kjærlighet, og selv om de to rapperne kom med spøkefulle underdrivelser om publikumstallet, så de ut til å være fornøyde med dem som hadde møtt opp.
Skitten skjortestripping
Erick Sermon dro riktignok i gang en låt «for the ladies» i form av hans solosviske «React». Tidligere hadde han telt damene i lokalet på én hånd, og kanskje det var derfor kisen helt oppe foran scenen følte han måtte bidra gjennom å dra av seg skjorta. Heldigvis begrenset solomaterialet seg til en tre-fire låter – folk hadde jo kommet for å høre de gode, gamle EPMD-klassikerne. Akkurat dét var også ganske tydelig under oppvarmingen med medlemmer fra Trondheim-baserte Avalon Zoo, som gjorde en helt grei figur, men som overhodet ikke fikk med seg publikum. Da de startet hadde dørene inn til Familien allerede vært oppe i flere timer, og folk gadd ikke bry seg nevneverdig før hovedattraksjonen kom på scenen.
Stålkontroll på stålhjul
EPMD er en duo for historiebøkene, men dj’en bak platespillerne hadde også solid pondus. DJ Scratch har holdt det gående i mange år, og fikk heldigvis fortjent oppmerksomhet. Sammenliknet med tidligere har dj’en blitt et spøkelse i hip-hop-kulturen, og får sjelden utfolde seg slik som før under konsertene. DJ Scratch kuttet, scratchet og beat-jugglet seg fram til stor applaus. Man følte virkelig hip-hop-ånden komme drivende gjennom lokalet, og i motsetning til mange andre gamle rap-artister hyllet EPMD hip-hop’ens storhetstid på en vellykket måte. Name-dropping av gamle MCs og formaninger om å holde det ekte kan bli forferdelig kjedelig, men Erick og Parrish klarte å plassere det i en mer uhøytidelig sammenheng.
Få fans av b-boy-stance
Litt flaut ble det likevel da duoen lurte på om det var noen b-boys i lokalet. Situasjonen forløp seg omtrent som dette:
«YEEEEEAAAAH!»
«No, but are there any real b-boys here tonight? You know – breakdancers?»
Komplett stillhet.
«Any b-girls?»
Komplett stillhet.
Litt ironisk at rap-gruppa snakker så mye om gamledager fra scenen, men samtidig tør håpe på at det finnes noen hip-hop-purister i lokalet. Hadde de spurt for ti år siden hadde responsen sikkert vært annerledes, men selv i Norge, der man på mange måter setter mer pris på ideen bak hip-hop enn i USA, er det i dag musikken som står i fokus.
God lyd er en dyd
Mot slutten av konserten oppfordret EPMD publikum til å dra på seg hetta med tanke på kulda der ute. De som var ansvarlige for lyden på Familien dro nok hetta ekstra langt ned over ansiktet, siden DJ Scratch på starten av konserten brukte mye tid på å forklare lydmannen hva han skulle gjøre. Nøyaktig samme misnøye var det under konserten med M.O.P. for en tid tilbake – hvis Familien skal fortsette å arrangere hip-hop-konserter bør det gjøres noen revurderinger, selv om stedet i utgangspunktet er intimt og godt egnet for hip-hop. Som DJ Scratch sa: «I know we´re not a band playing instruments, but could the soundman please turn the sound up?».
Heldigvis ødela ikke de pinlige øyeblikkene helheten, og det som ble en vellykket aften for hip-hop-Trondheim.
