Tentakulær slapstick

Historien til Octodad: Dadliest Catch er noe utenom det vanlige, i alle fall for spill, og trolig også historier generelt. En seksarmet blekksprut har på uforklarlig vis klart å lure alle rundt ham til å tro at han er et menneske, ved å kle seg i en dress. Dette inkluderer den menneskelige familien hans, bestående av en kone og to barn. Spillet går igjennom en dag i Octodads liv, hvor han for omverdenen går for å være en vanlig familiefar. Samtidig prøver en kokk, å avsløre hemmeligheten hans.

Dette er et plot som hører hjemme i en tegneserie på Cartoon Network, eller en animasjonsfilm fra Dreamworks. Det hindrer det ikke i å fungere godt som en unnskyldning for noen av de latterligste timene med spilling du kan ha.

Det er skuffende sjeldent at spill som fokuserer på humor treffer blink, men Octodad faller pladask midt i smørøyet. Og mens det særegne utgangspunktet og konstante strøm av vittige replikker får deg til å trekke på smilebåndet, så er det spillmekanikkene som gir deg latterkrampe. Spillet lar deg styre hver enkelt av Octodads armer og ben individuelt, samtidig som kontrollerene har hysterisk dårlig presisjon. Kombinasjonen fører til mange absurde scener når du skal få vår seksarmede venn til å gjøre dagligdagse ting som å klippe gresset eller handle mat, uten å bli mistenkeliggjort av menneskene rundt ham. Blir det for opplagt at familiefaren som tok en trippel saltomortale i frysedisken er et velkledd havdyr, er spillet over.

Men Octodad tærer først på lattermusklene når du spiller det sammen med andre. Absurditetene i situasjonene økes dramatisk når to personer prøver å kontrollere hvert sitt sett med lemmer for å utføre oppgavene. Spillet har en innstilling som tilfeldiggjør hvem som styrer hva etter hver oppgave dere løser, bare for å ytterliggjøre galskapen. Alene er spillet sjarmerende og vittig. Men når denne opplevelsen deles, er spillet i sitt ess. Du står ovenfor en av de morsomste kveldene du kan ha med vennegjengen.

Spillet går en hårfin balansegang. Humoren hviler på å se den faderlige figuren feile spektakulært i hverdagslige oppgaver på grunn av de løse kontrollene. Det kan ende opp med å bli for lett, slik at du raser igjennom scener uten å oppfylle deres komiske potensiale. Eller det kan bli for vanskelig, å gå opp en nedovergående rulletrapp går fra å være klassisk slapstick til en helvetesild av frustrasjon. Mesteparten av tiden klarer spillet å holde seg på den gyldne middelvei, men jeg blir overrasket om du kommer deg igjennom dette spillet uten å støte på begge fallgruvene.

Det tar ikke lang tid å komme seg gjennom spillet heller. Det vil ta deg like mye tid som å se en Jim Carrey-film, med mindre du krangler med kontrolleren eller partneren din. Prislappen er på litt over en hundrings, så det finnes sikkert de som ikke føler at de får valuta for pengene, sammenlignet med andre spill. Etter min mening har spillet akkurat den lengden det burde ha. Humoren rekker aldri å bli gammel, og historien holder seg konsis. Investeringen i dette spillet burde ikke sammenlignes med å kjøpe to timers spilletid i Call of Duty eller Skyrim, men heller med å kjøpe en komedie du kan dra fram blant venner nå og da.

Samtidig mangler spillet det siste laget med polering som hadde fått det til å gå fra å være et godt spill til å bli et fantastisk spill, men det er vanskelig å irritere seg over skuffende lyddesign når det blir overdøvet av latteren til kompisene rundt deg. Så inviter vennegjengen, kjøp inn noe snacks, finn en ekstra kontroller og prøv å få en dresskledd blekksprut til å luke blomsterbedet uten å vekke oppmerksomhet. Blekksprut er en rett du helst bør servere med venner tilstede.

Vil du høre mer om spill? Lytt til Ctrl+Alt+Delete på Radio Revolt (FM 100/106,2), eller last ned podcast på dusken.no.