Traumatisk eksamen

– Du er livredd for å såre noen, for å gå over noen grenser.

Masterstudent Ane Justvik forteller at hun kjente stor motstand mot å gå inn i prosjektet.

– Jeg følte at det ble som å pirke i et åpent sår. Det er så kort tid siden det skjedde. Vi har ikke fått noe tidsperspektiv på hendelsene ennå, sier hun.

Oppsetningene var resultatet av en eksamensoppgave i den praktiske delen av masterstudiet i drama og teater. Studentene benytter datainnsamlingsmetoder som intervju og observasjon. Tidligere eksamensoppgaver i emnet har også vært samfunnsaktuelle, men med mindre kontroversiell tematikk enn i år.

– Når temaet er 22. juli, blir temaet det primære – og ikke det sekundære, som det egentlig skal være. Poenget er at vi skal lære oss å forske med teater som metode, sier Justvik.

Radikalt valg

– Dette var et radikalt valg. Dersom studentene hadde fått velge mellom flere arbeidstitler, tror jeg ingen ville valgt oppgaven om 22. juli, sier førsteamanuensis Vigdis Aune, som er ansvarlig for emnet.

Hun forteller at voldsomheten i tematikken og trykket fra media førte til betydelig motvilje blant studentene.

– Utsagn som «det er umulig», «det er for tidlig» og «hvilken rett har vi til å si noe om dette» preget arbeidet i begynnelsen, sier hun.

Aune forteller at det var sakens aktualitet som legitimerte bruken av den som eksamensoppgave.

– Terroren 22. juli er et hyperaktuelt tema. Hendelsene vil prege oss som land i lang tid og bli stående som en historisk hendelse. Slik sett kan en si at valget var uunngåelig, sier Aune.

Hun beskriver oppgaven som god og krevende. Samtidig understreker hun at det har vært en veldig utfordrende prosess.

– Å iscenesette en så grusom, ufattelig virkelighet er svært krevende faglig, sier hun.

Aune forteller at de etiske betenkelighetene som preget den innledende fasen falt bort underveis i prosessen.

– Etter hvert som faglige spørsmål fikk større plass, vokste det fram en spennende dynamikk mellom studenter, fag og tematikk, sier hun.

Viktig vinkling

For Ane Justvik ble det å finne det rette perspektivet på oppgaven et vendepunkt.

– Det er veldig viktig å se at vinklingen vi jobbet ut fra er ettervirkningene av 22. juli og hvordan det har påvirket oss, sier hun.

Justvik forteller at muligheten til å si noe om det de overlevende går rundt og bærer på, uten å måtte gå direkte inn i hendelsene, gjorde oppgaven meningsfull for henne.

– Det har vært en veldig krevende prossess, men jeg synes det er viktig å lage teater av det, sier hun.

Å gripe det ubegripelige

Oppgaven ble en test og en demonstrasjon av metodene kurset omhandlet, mener førsteamanuensis Aune.

– Styrken i de faglige metodene, og evnen til å reflektere og formidle ble satt på en skikkelig prøve, sier hun.

Samtidig viser den hvordan teatermediet kan brukes for å behandle aktuelle og kontroversielle tema.

– I den kulturelle situasjonen etter 22. juli er det nødvendig at vi ikke reiser enkle spørsmål og søker raske svar. Hendelsene er rett og slett ubegripelige. Teateret kan være et medium som reiser spørsmål til oss, og om oss, som skal forsøke å forstå dette, sier Aune.

Trakk seg fra emnet

Masterstudent Maren Idsø forteller at hun i utgangspunktet var veldig positiv til oppgaven.

– Jeg tenkte at dette var en veldig stor utfordring for et metodekurs, sier hun.

Likevel valgte Idsø å trekke seg fra emnet under arbeidet med oppgaven.

– Det var personlige grunner til at jeg trakk meg, men ofte kan personlige grunner trigges fram av at man har en så tung tematikk å jobbe med hver dag, sier hun.

Også hun mener at valget av 22. juli som tema gjorde at tematikken fikk mer fokus enn metoden.

– Jeg for min del fokuserte nok litt mye på tema. Vi skulle blant annet gjøre intervjuer, se på tv-opptak og lese blogger, så vi fikk en forskningsinngang gjennom det, men temaet var der fremdeles hele veien, sier hun.

Idsø forteller at det ble viktig å finne en distanse i prosessen.

– Når man går inn i det blir det tyngre enn bare en interessant idé, sier hun.

Åpner for debatt

Utøya-overlevende Eivind Rindal mener det er viktig å skape debatt rundt et så kontroversielt tema som 22. juli.

– 22. juli og alle aspektene rundt det bør være et tema i akademia, sier han.

Rindal roser instituttet for å tørre å nærme seg temaet og åpne for kritisk debatt gjennom teatermediet. Samtidig anerkjenner han at 22. juli er et tøft og ømtålelig tema.

– Det kan diskuteres om avstanden i tid og rom til hendelsen er stor nok, sier han.

Professor May Thorseth, leder av Program for anvendt etikk ved NTNU, mener at mangelen på distanse i tid til hendelsen ikke nødvendigvis svekker mulighetene for å si noe meningsfullt om dem.

– Det bildet som tegnes av 22. juli kort tid etter hendelsen er verken mer eller mindre sant enn de som kommer fram på et senere tidspunkt. De ulike fortolkningene som kommer fram til enhver tid er jo også en del av «sannheten», sier hun.

Samtidig mener hun det er viktig å ta hensyn til at det er forskjell på hva som oppleves som for tidlig.

– Tidlig bearbeiding kan være traumatisk for noen og god terapi for andre, sier hun.

Thorseth tror det er et stort faglig potensial i et slikt prosjekt.

– Dersom vi griper til universitetets samfunnsoppdrag og samfunnsansvar har de kunstneriske fagene en viktig oppgave i å hjelpe til å forstå nettopp det som kan virke ubegripelig, eller i alle fall vanskelig å gripe med vitenskapelige argumenter, sier hun.

I eksamensperioden publiserer vi saker fra den siste papirutgaven av Under Dusken. Høstsemesterets første utgave kommer 14. august, og nettredaksjonen er tilbake på jobb samme uke.