Uro i romjula

I vinterlandskap hvor ekstremværet hyler om husveggene, fant man varme innenfor lune vegger, da Oslo Ess inntok scenen på det som kanskje er trondheims svetteste rockebule, Blæst. Oslobandet spiller musikk som av publikum karakteriseres som "de nye Jokke og Valentinerne", men bandet selv sier de spiller 90-talls Californiapunk på norsk. Oslo Ess´ lydbilde bærer helt klart preg av østkystens skatepunk. Parallellene til Rancid ligger som en løpetone gjennom hele konserten. Låta "Hold deg våken" har riff og melodilinjer som er praktisk talt identiske med "Golden Gate Fields", en Rancidmelodi fra midten av 90-tallet. Tradisjonen tro har bandet allsangvennlige refreng med markert backingvokal som mange tyveåringer kjenner igjen fra den gangen de gikk på ungdomsskolen. Åsmund Landes vokal er akkurat nok marinert av usunne vaner til å gi konserten det rustne drivet som et pønkband bør ha. Enkelte observante lyttere vil nok også kjenne igjen referansene til fordums filosofer, en tradisjon som muligens videreføres fra gitarist Peter Larssons fortid i Silver, som flittig siterte gamle bøker med for lengst døde forfattere.

Konserten starter som en trøndersk fest vanligvis gjør, med høy musikk og beskjedne gjester. Publikum vugget forsiktig med en halvliter i hånda, under første halvdel av konserten. Det var en tydelig dissonans mellom de fem energiske musikerne på scenen og det sindige trønderske konsertpublikumet. Bandets energi smittet åpenbart over på publikum, og i løpet av et par sanger står en håndfull håpefulle og hopper og danser energisk foran scenen. Omtrent halvveis i showet annonserer vokalist Lande at de skal spille en sang for "alle jenter der ute". Jentene skriker entusiastisk, men låta "klin gæærn" appellerer tilsynelatende mest til gutta. Mengden publikummere klint opp til scenen er på dette tidspunktet stort sett menn. Både trønderpublikummet og de tatoverte østkantrockerne fra Oslo er nå varme i trøya. Mengden dansende foran scenen vokser under hele showet. Entusiasmen brer seg raskt gjennom lokalet, og publikum er tydelig fornøyd med det de ser på scenen. Denne typen musikk har vært lydsporet til en generasjon av ungdom på nittitallet, og jeg er tilsynelatende ikke alene om å la meg rive med av barndomsminnene. Drivende melodier og tekster om fyll, asfalt og forloren kjærlighet er noe de fleste nok kan kjenne seg igjen i.

Konserter av denne typen blir gjerne bedre jo trangere lokalet er. Når musikk skal spilles fort, hardt og høyt har vokalen en tendens til å drukne i instrumenter. Selv om blæsts lokaler er som skapt for denne typen musikk, ble det tidvis vanskelig å høre hva Oslo Ess synger. Dette bedret seg derimot i løpet av kvelden og mot slutten satt lydbildet der det skulle.

Selv om debutalbumet er på en knapp halvtime serverer Oslo Ess også nytt materiale, og sper på konsertopplevelsen med en cover-versjon av "Olympia W.A." en 90-tallsklassiker fra bandets store inspirasjonskilde, Rancid. Astrid Lindgrens Luffarvisan dukker også opp innimellom sangene om bandets hverdagsliv på Oslo Øst. Den svenske dikteren viste tilsynelatende en fascinasjon for den rotløse, omflakkende tilværelsen som og er den røde tråden for bandets tekster.

Til tross for grøtete lyd i begynnelsen, og et vel beskjedent (eller edru) publikum, steg intensiteten etterhvert som konserten gikk fremover. Da Lande avslutningsvis skriker ut refrenget til "Alt jeg trenger", en hymne om livet på gata, er det meste som det skal være. Oslo Ess´ asfaltevangelium fikk tilsynelatende flere nye disipler etter romjulas tur til Trondheim, anmelderen inkludert.