Verden rundt med Geir og bøkene

Geir Grønnflaten kommer et par minutter for sent med Knut Hamsuns Sult i venstre hånd.

– Jeg liker å sitte på kafeer å lese, og har alltid med meg ei bok. Men de siste årene har jeg plagdes en del med avbrytelser her på Bakklandet fordi jeg kjenner så mange, sier han spøkefullt.

Den høye, mørke skikkelsen slenger seg ned i en slitt skinnstol og klør seg i skjegget. Blikket hans vandrer over bokhyllene.

Vi befinner oss i Bybroens antikvariats nye lokaler bak Rabarbra. Hit har han flyttet for å gjøre antikvariatet til noe mer, for å kunne smitte nysgjerrigheten sin over på andre over en øl og en konsert. Det skulle ikke være så vanskelig – noe ved ham får bøkene til å virke litt elektriske der de står rundt oss på alle kanter.

En liten sykkeltur

Geir er fra Trondheim, og har vokst opp på Byåsen. Da han var ferdig på videregående var planen egentlig klar: Han hadde søkt på handelshøyskolen i Bergen, og skulle bare på en «liten» sykkeltur først.

Sykkelturen varte i ni måneder, og han flyttet ikke hjem igjen til Norge før åtte år senere. Reisene foregikk for det meste på kryss og tvers i Asia, avbrutt av en måned i året hjemme i Norge for å tjene penger.

Geir pløyde gjennom klassiker etter klassiker mens han reise. Han reiste sammen med bøkene, og noen ganger fikk de til og med være med å bestemme.

– I Goah møtte jeg på en loffer mens jeg leste Tolstojs War and Peace. Han ville også lese den, så jeg rev paperbackutgaven min i to. Vi møttes igjen i Calcutta et par uker senere så han kunne få den andre delen. Da hadde første del allerede blitt gitt videre til en han hadde møtt på. Kanskje går den boka på rundgang i Asia ennå. Det er en fin tanke, sier Geir.

Postkort til lånekassen

Men etter åtte år på loffen begynte han å lure på om han skulle studere litt.

– Jeg hadde jo lest originalverkene til Platon og Aristoteles. Så da tenkte jeg; hvorfor ikke ta noen studiepoeng?

I 1993 dro han derfor til Bali, som det første kullet som tok forberedende i utlandet.

– Det var meg, seks andre studenter og Arne Næss. Arne og jeg ble gode venner, vi hadde lange samtaler på stranden i Bali mens vi drakk drinker. Arne var ikke så glad i alkohol, men han drakk en del contreau og debonét, fordi han syntes de hadde så fine navn.

– Det var han som fikk meg på tanken om å fortsette med filosofi, fortsetter han.

Mens Geir studerte på Blindern fortsatte han å reise, forskjellen var at han dro hjem for å ta eksamener.

– Jeg sendte et par postkort til Lånekassen på den tiden: «Takk for støtte gjennom mange år. Hilsen Geir.» skreiv jeg. Ikke etternavnet da, bare Geir, sier han og ler.

Antikvariathandel over kaffekopp

Geir kom inn i «antikvariatbransjen» ved en ren tilfeldighet. Han satt på Bislett i Oslo og tok en kaffekopp med han som drev antikvariatet Geir vanket på, da butikkeieren fortalte at han skulle legge ned. Det gikk ikke Geir med på.

– Jeg sa at jeg heller kunne kjøpe alle bøkene og selge de jeg ikke ville ha. Det betydde jo, uten at jeg helt hadde tenkt over det, at jeg kjøpte antikvariatet, humrer han.

Et par år senere tilbake i hjembyen, gikk han en sommerdag på Bakklandet og fikk plutselig en følelse av at det var noe som manglet.

– Det tok ikke lang tid før jeg skjønte hva det var. Nemlig. Et antikvariat, sier han med et lurt smil.

Slik endte Geir til slutt opp tilbake i Trondheim. Han kjøpte et hus på Bakklandet og bodde i andreetasje, mens han drev antikvariat i første.

Men han ville mer enn å drive antikvariat, og flyttet bøkene sine bak Rabarbra for å kunne bråke litt mer. Konserter og skjenkebevilgning var ikke så veldig populært i de forrige lokalene.

– Jeg slet litt med lydømfientlige naboer, sier han.

Og Geir har en klar misjon med det nye antikvariatkonseptet.

– Jeg vil vekke nysgjerrigheten til studentene. Mange i dag leser fordi de må, og det er tragisk. Her vil jeg at det skal foregå gode uformelle samtaler, sånn som jeg og Arne haddde i Bali, sier han og ser rundt seg. Bøkene nikker tilbake.