– Vi drukner i egen velstand

Lørdag kveld arrangerte Studentersamfundet i samarbeid med Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum) debatt om Norsk bistandspolitikk. Temaet for møtet var «Solidaritet eller suppekjøkken, hvilken bistand skal vi velge?»

En aidsfri generasjon

Generalsekretær Bernt Apeland i Unicef startet sitt innlegg med å snakke om den positive utviklingen man har sett de siste årene.

– For første gang i historien kan vi se for oss en hel generasjon fri for aids, sa Apeland.

I forbindelse med årets MedHum-aksjon, hvor Unicef er valgt ut til å være samarbeidspartner, er målet å få bygget ti nye helsestasjoner i Mosambik for og blant annet å forebygge hiv-smitte mellom mor og barn.

– Verden blir faktisk stadig bedre, med færre kriger og katastrofer, sa Apeland.

Han bygger opp under påstanden med å vise til statistikk og tallmateriale som viser at barnedødeligheten i verden har minsket i forhold til de siste årene.

- Kom dere ut i verden!

Professor Mads Gilbert ved Universitetssykehuset i Tromsø, var uenig i Apeland sin påstand om at verden blir et bedre sted å leve i.

– Vi må komme oss ut av denne smørøye-suppa før vi drukner i egen velstand. At Statoil bruker mer på å lete etter olje utenfor kysten av Angola enn hva Norge har som bistandsbudsjett må jo være en enorm tankevekker. Dere unge må komme dere ut i verden og se selv, sa Gilbert.

Gilbert argumenterte også for at grunnleggende behov som mat, vann og sikkerhet må være på plass før man kan begynne å bygge opp et helsevesen.

– Man må overføre kompetanse og folk må hjelpes til å hjelpe seg selv. Det faktum at vi i vesten iler til ved store katastrofer, for så å dra igjen så fort det er over, er katastrofeturisme, sa Gilbert.

Langsiktig arbeid

Apeland og Gilbert var imidlertid begge enige i at suppekjøkken-modellen, hvor man er raskt inn i og raskt ut av et katastrofeområde, ikke er ideell. De mente at det er de fattige i verden som blir rammet av sult og barnedødelighet. Unicef samarbeider derfor tett med myndighetene både her i Norge og det landet som trenger deres hjelp.

– Sammen med FNs fagorganisasjoner og myndighetene analyserer vi situasjonen, for så å legge en femårsplan, sa Apeland.

Kveldens tredje gjest var bistandseksperten og journalisten Bjørn Amland. Han presenterte tall som viste at norsk bistand har gått over til å være en arena for kjendiser og toppolitikere.

– Bistandspenger går til Norges involvering i konflikten i Afghanistan, Norges sikkerhetspolitikker med andre ord finansiert med bistandmidler, sa Amland.

Ifølge Amland bør norsk bistand konsentreres om langt færre land og prosjekter. Bare på den måten kan man oppnå en mer bærekraftig og god bistandspolitikk, hevdet han.

Poenger som mangel på tilgang til livsnødvendige medisiner og næringslivets rolle i bistandsarbeid ble tatt opp av engasjerte tilhørere i salen. På spørsmålet om medisiner, var panelet enige om at monopolet som dominerer medisinmarkedet i verden må oppløses og at Clintoninitiativet, som vil komme fortjenesteaspektet ved medisindistribusjon til livs, var en vei til en rettferdig fordeling av verdens medisiner.