Når dagene blir lange
I møte med økt ansvar og høye krav opplever mange at ingen er forsikret mot depresjon.
Tekst: Monica Kvistad Michelsen, Ingrid Anna Teigen
– Jeg følte meg som et dårlig menneske fordi jeg ikke klarte alt jeg ville og følte jeg måtte, og endte med å bli deprimert, forteller Sunniva.
Den 23 år gamle trondheimsjenta er en av mange studenter som har opplevd at studiehverdagen kan bli vanskelig å takle.
Det er ingenting ved Sunniva som viser at hun har vært langt nede. Hun stråler av energi, og og gir et inntrykk av å være slående utadvent. Hun er et levende bevis på at depresjon er noe ingen av oss er forsikret mot. Over en kopp kakao på Tulla Fischer forteller hun oss om hvordan depresjonen gradvis snek seg inn i livet hennes.
Sunniva var godt i gang med bacheloren sin i nordistikk og litteraturvitenskap da dagene gradvis begynte å bli tyngre. Det store ansvaret hun påtok seg da hun ble med i UKA var det som utløste en langvarig depresjon.
– Det var rundt den tiden at ting begynte å gå nedover. Det var utrolig mye sosialt som skjedde, og jeg følte at jeg måtte være med på alt.
Sunniva tenker seg godt om.
– Jeg følte at jeg etter hvert begynte å fortrenge at jeg var utslitt. Det var fantastisk gøy å være med i UKA, men i tillegg til alt annet jeg hadde ble det plutselig fryktelig mye, forteller hun.
Forventningspress
Sunniva skjønte at noe var galt da det å være sosial ble til noe hun måtte , heller enn noe hun ville .
Blikket hennes flytter seg fra oss og synker ned i kakaoen.
Hverdagen begynte å bli vanskelig å gjennomføre. Sunniva var ofte opptatt rundt 50 timer i uka. I utgangspunktet tok hun på seg mye fordi hun likte og trivdes med det. Etter hvert gjorde hun det for å komme bort fra seg selv.
– Jeg viklet meg inn i et negativt tankemønster. Sa jeg ikke ja til det jeg ble spurt om, følte jeg meg som et dårlig menneske. Jeg så stadig nye feil, og bebreidet meg selv for alt. At jeg var bustete på håret før jobb kunne være nok. Bare det at oppvasken ikke var tatt kunne være et forferdelig nederlag.
Hun rister på hodet og vifter oppgitt med armene.
– Da var det gått for langt.
Strekker seg for langt
John Christian Fløvig er psykiater og overlege ved St. Olavs hospitals avdeling for psykiatrisk spesialisthelsetjeneste på Østmarka. Hans hovedfagfelt er psykoser, en heldigvis sjelden lidelse blant studenter. Han forteller at det å ikke kunne si nei uten å få vondt av det, er et av de klassiske symptomene på at man står i fare for å bli utbrent og utvikle psykisk sykdom.
– Mange mennesker føler at de må hjelpe andre for å ha det bra selv. I utgangspunktet er det positivt, men blir behovet for stort, kan det føre til at man mister hensynet til seg selv. Noen strekker seg for langt i å imøtekomme andres krav, krav som kanskje ikke engang trenger å eksistere. Når man i så stor grad blir drevet av pliktfølelse, vil det man gjør aldri føles godt nok, sier han.
Mange ønsker hjelp
Psykolog Arild Rugset, leder for Studentsamskipnaden i Trondheims (SiT) psykososiale helsetjeneste på Moholt, inviterer oss inn på kontoret sitt. Han forteller at deres lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp har som intensjon å være lett tilgjengelig, samt å kunne tilby korttidsbehandling til studenter som har det tøft.
– I november 2010 hadde vi det høyeste antallet henvendelser i tjenestens historie, da henvendte nesten hundre studenter seg til oss, forteller Rugset.
De siste tre årene har antall henvendelser til SiTs psykososiale helsetjenester i Trondheim økt med 20 prosent. I løpet av 2010 tok hele 669 studenter kontakt for å få hjelp.
Rugset tror ikke det finnes noen enkel forklaring på hvorfor så mange tar kontakt, og forteller at dette er en generell trend mange helsetjenester opplever. Et forhold som kanskje spiller inn er større grad av åpenhet omkring psykiske vansker.
– Det senker terskelen for å ta kontakt, så man kan ikke slutte at flere studenter har psykiske vansker nå enn tidligere. Informasjon om tjenesten kan også være med på å forklare hvorfor flere henvender seg til oss. Studentene forteller ofte at de har har tenkt lenge over om de skal ta kontakt eller ikke. Det er nok mange som strever, som av ulike grunner ikke henvender seg til oss, sier Rugset.
Vanskelig fortid
På Tulla Fischer forteller Sunniva om ting som skjedde da hun var yngre. Hun er sikker på at dette har påvirket retningen ting tok.
– En person i en nær relasjon til meg ødela mye av barndommen min. Han kritiserte meg for alt, daglig. Det kunne gjelde utseendet mitt, at jeg ikke hjalp til nok, at jeg var bortskjemt, for dum til å ta en utdanning eller få meg en kjæreste, eller at jeg var «psykisk utstabil».
Hun forklarer at hun aldri virkelig trodde på det vedkommende sa, men at det likevel hadde stor betydning for hvordan hun så på seg selv.
– I mange år etter at jeg flyttet hjemmefra følte jeg meg som et dårligere menneske enn alle andre. Jeg satte høye krav til meg selv, og hvis det var noe jeg ikke klarte var det nok en bekreftelse på hvilken elendig og håpløs person jeg var.
Hun har ingen kontakt med denne personen lenger, og forteller at hun vegrer seg for å oppsøke området han bor i.
– Det er vanskelig å beskrive det jeg opplevde som barn som annet enn ren psykisk mishandling.
Flest depresjoner
Ifølge SiTs årsmelding fra 2009 led 42 prosent av de som fikk behandling av depresjoner. Rugset tror at studiesituasjonen gjerne kan bli svært krevende, og at man kanskje kan bli deprimert som en følge av dette.
– Studiet i seg selv trenger ikke være utmattende. Mange forhold kan spille inn, og det dreier seg ofte mest om studentens helhetlige situasjon. Man skal gjøre det bra på skolen, og det er gjerne et hav av andre aktiviteter man ønsker å delta på. Det er ikke alltid lett å velge, og for mange kan det bli vanskelig å si nei, sier Rugset.
For å best mulig håndtere en travel studiehverdag anbefaler Rugset grensesetting.
– Det er viktig å kunne si nei og sette grenser. Man må passe på å regulere hvor mye man er med på, og ikke ta på seg mer enn man kan klare.
Tok affære
Sunniva opplevde en konstant skyldfølelse over ikke å være glad. Hun ville heller ikke fortelle noe om problemene til vennene sine.
– Jeg var redd for at de ikke skulle like meg lenger hvis jeg fortalte at jeg ikke hadde det bra. Jeg tenkte de ville synes at bekymringene mine var grunnløse. Likevel skjønte jeg at noe måtte gjøres da jeg begynte å stå opp tidlig for å gråte ferdig før jeg gikk på skolen, forteller hun alvorlig.
Sunniva gikk til legen og fortalte hvilken vending hun følte livet hadde tatt. Dette var i slutten av august 2009. 22. oktober hadde hun sin første time hos psykolog,
– Jeg var veldig dårlig til å ta vare på meg selv, men heldigvis har jeg alltid vært flink til å ta affære.
Hun valgte å ikke benytte seg av SiTs psykososiale helsetjeneste.
– Jeg innså hvor langt nede jeg var. SiTs samtaletilbud gjelder kun et kortere tidsrom. Jeg følte jeg at jeg trengte mer hjelp enn som så. Dessuten hadde jeg ikke lyst til å risikere å møte på gamle klassekamerater i korridorene eller på venterommet.
Fra oktober 2009 til mai 2010 gikk Sunniva til psykolog en dag i uka. Etter en tid uten nevneverdig bedring startet hun med medikamentell behandling.
– Det å begynne med antidepressiva reddet meg. Jeg klarte endelig å se hvordan det virkelig stod til med meg. Medisinene tar både toppene og bunnene, men selv om de flatet ut følelsesrepertoaret mitt noe, klarte jeg nå å ta til meg det psykologen fortalte, og begynne å se fremover.
I risikosonen
Psykiater Fløvig mener man er spesielt utsatt for å utvikle psykiske lidelser i studietiden.
– Det er i ungdommen eller ung voksen alder de fleste som får psykiske lidelser merker de første symptomene. For de fleste er det en kombinasjon av sårbarhet og påkjenninger som utløser sykdommen. Likevel kan man aldri vite på forhånd hvor mye eller lite stress som skal til før man blir syk, sier han.
Han tror store omveltninger i livssituasjon og mangel på rutiner er det som i størst grad disponerer for psykisk sykdom hos studenter som gruppe.
– Det ene er utfordringene ved å flytte hjemmefra. Man kommer til nye omgivelser og skal å skaffe seg nye venner og etablere seg i byen. I tillegg kommer frykten for det å bli vurdert, både av seg selv og andre. Man skal også bli vurdert på eksamener, og kanskje engste seg for å stryke.
Han fremhever at mange opplever vansker med å hevde seg sosialt og at denne usikkerheten i seg selv kan gi opphav til mye stress.
Uheldig livsstil
Det er ingen hemmelighet at det er en utpreget festkultur blant studenter i Trondheim. For noen kan nok drikkepresset fort oppleves stort, og for enkelte blir alkoholen utveien for å slippe bort fra seg selv. Dette er uheldig, da alkohol både kan utløse, og ikke minst forverre, psykiske lidelser.
– At alkohol kan dempe ubehag og samtidig gi rus er velkjent. Man drikker for å få det godt i øyeblikket, selv om plagene og følgeproblemene kommer tilbake i kanskje enda større grad når man blir edru, sier Fløvig.
Sunniva mener hun har fått et annet forhold til drikking etter at hun ble frisk.
– Nå er jeg redd for dagen derpå. Da jeg var deprimert merket jeg at jeg fikk en voldsom opptur mens jeg var full, men at jeg følte meg helt håpløs når jeg våknet dagen etter. Jeg tror ikke jeg egentlig forsto sammenhengen da, men nå som jeg har blitt bevisst på det, vet jeg å sette grenser for meg selv.
Si nei
Sunniva syns det er vanskelig å se tilbake på den tiden hun var syk. Hun beskriver depresjonen som en fysisk smerte som hele tiden satt i brystet.
– Jeg husker at jeg noen ganger hadde lyst til å dø, uten at jeg helt kunne skjønne hvorfor. Når jeg ser tilbake på det nå skjønner jeg det. Jeg må innrømme at jeg er bitter for at depresjonen stjal all livsglede fra meg et helt år.
Selv tenker Sunniva at en av grunnene til at så mange blir deprimerte i studietiden kommer av alle forventningene de har til seg selv.
– Man skal gjøre det bra på skolen, være sosial, feste, engasjere seg i frivillig arbeid og ikke minst tjene penger så man har råd til å være med på alt. Det kan fort bli et stort press. Noen kan sikkert få det til, men ikke alle passer inn i en A4-form, sier hun.
I høst fullførte Sunniva bachelorgraden sin, og nå håper hun å ta en master. Hun ser lyst på fremtiden, men innrømmer at hun bruker mye tid og krefter på å tenkte over hvilke prioriteringer hun skal gjøre i hverdagslivet.
– Jeg har lært meg viktigheten av si nei. Det er så altfor lett å glemme seg selv i alt man skal få gjort. For meg var det vesentlig å innse at det jeg trodde var rimelig for andre å forvente av meg, var helt ute av proposjoner. Jeg ville aldri ha krevd av andre det jeg krevde av meg selv.
Sunniva innrømmer at depresjonen forandret henne. Av og til tar hun seg i å gruble unødig over temaer som døden, framtiden, sykdom og mye annet hun ikke har kontroll over. Likevel synes hun at hun har det bra i dag.
– Det skjer noe fint nesten hver dag. Jeg har en fantastisk kjæreste, herlige venner og tar en utdanning jeg liker. Hva mer kan man be om?
