Den lille store kvinnen fra Iran

På den andre siden av bordet sitter en lav, velkledd jurist. Man hadde neppe gjettet at hun er kåret til en av de hundre mest innflytelsesrike kvinnene gjennom historien. Ei heller at hun innehar en Nobels fredspris for sin kamp for demokrati og menneskerettigheter i Iran. En kamp hun fortsatt vier sitt liv til.

– Jeg er alltid glad for å besøke Norge. Jeg føler at dette er mitt andre hjem, sier hun lett og muntert.

Men Shirin Ebadi er ikke i Norge for å snakke om at hun er glad i å reise. Hun vender raskt og sømløst samtalen over på Iran.

– Jeg er også veldig glad for at Studentenes Fredspris, som deles ut her i Trondheim, ble gitt til den iranske studenten Majid Tavakoli i 2011. Han satt da i fengsel for sin kamp for demokrati. Den prisen ga ham et motivasjonsløft han sårt trengte.

Regimet er sterkt, men det samme er håpet

I de 38 årene som har gått siden revolusjonen har det skjedd mye i Iran, men Ebadi er klar på at regimet er uforandret når det gjelder mangelen på demokrati. Det samme gjelder dets respekt for menneskerettigheter.

– Det er en vanlig feiloppfatning mange har av Iran. De antar at vi har frie valg, men det er galt. Ingen får lov til å stille til valg med mindre de har blitt godkjent av «the Guardian Council». Dette rådet består av tolv menn som er utnevnt direkte av landets åndelige leder, Ayatollah Khamenei. Hva slags fritt valg er det? Alle som blir valgt er først valgt ut av Khamenei. Dette er grunnen til at ingenting har bedret seg, selv 38 år etter revolusjonen. Flere har vært optimistiske til Hassan Rouhani, Irans nåværende president, etter at han signerte den velkjente atomavtalen. Ebadi er derimot skeptisk.

– President Hassan Rouhani har ikke endret noe. Det eneste han har gjort er å signere atomavtalen med USA, men det var fordi Khamenei godtok den. Regimet fortsetter å ignorere menneskerettigheter, selv med Rouhani som president.

Det er lett å se for seg at det kan være vanskelig å si så eksplisitt hvor lite framgang som har funnet stedi Iran, men hun sier dette med en velbehersket ro. For under regimet står folket, og det er hos folket Ebadi finner grunn til optimisme.

– Vi har en høyt utdannet befolkning, hvor 60 prosent av studentene er kvinner. Over 80 prosent av vår befolkning er imot den gjeldende grunnloven. 70 prosent av befolkningen er under 30 år. Det iranske folk har vært under et teokrati i 38 år, og har derfor forstått at man må separere stat fra religion for å ha demokrati, sier hun.

Og du tror det er grunn til å tro at dette vil påvirke regimet?

– Ja, definitivt. Jo mer press det er fra folket, jo mer må regimet gi etter.

Fredsprisen styrket folket

Selv har Ebadi høstet enorm anerkjennelse internasjonalt. Hun er ikke i tvil om at dette har hatt stor innvirkning både på hennes arbeid og på det iranske folk.

– Nobels fredspris hadde stor effekt på mitt arbeid. Den gjorde at jeg fikk en plattform slik at mitt budskap ble hørt av langt flere. Men viktigere enn det: Den viste det iranske folk at verden bryr seg om menneskerettigheter. Dette førte til at det iranske folk ble kjent med menneskerettighetene, og flere ble motiverte til å kjempe for det.

Sammenlignet med 1995, da Ebadi selv etablerte den første menneskerettighetsorganisasjonen i Iran etter revolusjonen, har miljøet for menneskerettighetsaktivister blomstret.

– På den tiden var vi få som var aktive i den sfæren. Jeg er svært glad for å kunne si at vi nå er mange, og at antallet vokser.

Den nødvendige prisen for kampen

Til tross for Ebadis brede anerkjennelse i kampen for demokrati og menneskerettigheter i Iran, er det ingen tvil om at hun har måttet tåle mye motgang. Regimet i Iran har gjentatte ganger prøvd ulike strategier for å få henne til å tie. Dette nådde et foreløpig toppunkt i 2009, da det var store protester i Iran i forbindelse med valget. Iranske sikkerhetsstyrker raidet Ebadis menneskerettighetsorganisasjon og stengte den. Flere av hennes kollegaer ble arrestert, og enkelte av dem sitter fortsatt i fengsel.

– Regimet tok også mine eiendeler i Iran, inkludert huset jeg arvet fra min far. De prøvde samtidig å arrestere meg, men jeg var ute av landet. Istedenfor arresterte de min søster og min ektemann.

Til nå har hun holdt et fast blikk mot meg hver gang hun snakker, mennå lar hun blikket synke ned mot bordflaten. De fleste ville nok latt blinket henge der en god stund, men Shirin Ebadi er ikke som de fleste. Hun vender blikket raskt opp igjen mot meg.

– Situasjonen er jo den samme i alle ikke-demokratiske land. Enhver som kjemper for demokrati og menneskerettigheter må forvente motstand som dette. Men man må huske at man aldri vil se noe forbedring dersom man gir opp. Demokrati og menneskerettigheter har sin pris, akkurat som alt annet.