En invasjon av smilefjes

Som en språklig klamydia sprer gule smilefjes, fargerike hjerter og ymse stiliserte bilder seg i de sosiale mediers sfære. Vi strør om oss med disse uttrykksikonene som om det var konfetti, også i profesjonell og offentlig sammenheng. Når ble det nødvendig med fjollete, tegnede ikoner til enhver anledning for å forsikre at riktig følelse blir formidlet?

Man skulle tro at vi var i stand til å uttrykke følelser og humoristiske setninger også før uttrykksikoner inntok vårt skriftlige språk. Bruken av smilefjes har gått fra å være noe artig, til et nødvendig onde for å unngå misforståelser. Man legger først og fremst merke til smilefjeset når det ikke lenger er der, så integrert har det blitt i skrift- og mediespråket.

Er det virkelig viktig når man for eksempel sender e-post i profesjonell sammenheng å forvisse om at man ikke framstår som brysk, ved å smelle på et par forklarende smilefjes på slutten?

Jeg vil påstå at det skyldes latskap. Det er mye lettere å kaste på et par beskrivende uttrykksikoner, enn faktisk å ta seg tid til å formulere seg så mottakeren oppfatter budskapet og tonen uten å måtte analysere det ikke-eksisterende underliggende innholdet.

Bør ikke ordene være tilstrekkelig? Selvfølgelig ligger det en utfordring i det skriftlige ved at vi mangler kroppspråk, mimikk og tonefall. Vi bruker uttrykksikoner for å kompensere for det vi ikke har tilgang på i kommunikasjonssituasjonen. Det er likevel viktig å kjenne grensene for overdreven bruk, og ikke minst tilpasse seg konteksten.

Det er nedlatende mot mottakeren av meldingen å skulle legge ved en lesermanual i form av et blunkefjes eller surfjes. De fleste er i utgangspunktet oppegående nok til å oppfatte innholdet uten at noen skal diktere hvilke følelser man burde sitte igjen med.

Uttrykksikoner er effektive, det kan ingen si noe på. Samtidig er det et primitivt steg tilbake. Er ikke for eksempel hieroglyfer akkurat det samme, bruk av tegninger når man nettopp mangler språket?