– Diskriminering har ingen grenser

Vi møter Frank Mugisha på ISFiTs tredje dag. Det arrangeres debattmøte i Storsalen på Samfundet, og denne kveldens tema er kjønn og seksualitet. Rundt en halvtime ut i møtet entrer Frank scenen, til rungende applaus fra tilhørerne.

– Dette er en stor kveld, åpner han med.

Med lidenskap forteller han om hva han har opplevd som aktivist for seksuelle minoriteters rettigheter i hjemlandet Uganda, og litt rundt situasjonen der. Selv om han bare får et kvarter, klarer han på en fin måte å formidle tingenes tilstand.

Ville ikke stått fram i dag

Etter debatten møter jeg Frank inne på et kjøkken bak scenen. Vi setter oss ned på hver vår side av bordet. All den positive energien han utstråler gjør at selv en nervøs journalist kan sette seg godt til rette og slappe av.

Han forklarer at situasjonen i Uganda er veldig ulik nå sammenliknet med da han var ung. På 90-tallet mener han holdningen mot homofile generelt var negativ, og man kunne bli ertet for det. Det var på den tiden han selv sto fram som homofil til broren sin, da han var 14 år. I dag kan man derimot bli arrestert, utestengt fra skolen, og gjort arveløs.

– Jeg ville ikke stått fram som homofil hvis jeg var rundt 12-14 år i dag. Det hadde vært en for stor risiko, og det er mye aggressivitet mot homofile, forteller Frank.

Det var en lov mot homofili der også da han var ung, men den ble ikke særlig brukt i praksis. Den hang igjen etter at Uganda hadde vært en koloni under Storbritannia fra 1890-tallet til 1962.

–Ingen skal sitte rolig i stuen sin og akseptere at det er diskriminering, sier Frank Mugisha.

Frykter for livet

Etter den nye loven som ble introdusert i 2014, endret alt seg.

– Jeg er fortsatt bosatt i Kampala, hovedstaden i Uganda. Frykten merker jeg hver dag. Jeg er redd for innbrudd, for å bli forgiftet når jeg spiser ute, å bli banket opp, å bli arrestert eller til og med drept. Folk kan bruke legningen din til å utpresse deg, sier han.

Under et Uganda Pride-arrangement i august 2016 ble Frank arrestert sammen med flere andre deltagere, men ble sluppet fri kort tid etter. Han poengterer likevel at han ikke er nevneverdig redd for de som styrer i landet og politiet, siden de er lettere å lese. Folk på gata, derimot, er de han frykter mest. De håndhever ofte loven mye strengere, og tar gjerne saken i egne hender.

Noe av forklaringen bak loven fra 2014 mener han er at politikerne trenger støtte. Kristendom står veldig sterkt i Uganda, og det samme gjør islam. Mange familier er ekstremt religiøse, og tolker sine religiøse tekster helt bokstavelig.

– Da må politikerne rett og slett opprette slike lover for å få stemmer, sier Frank.

Å bli en aktivist er ikke et valg du tar

Han mener at man ikke kan bestemme seg for å plutselig bli en aktivist en dag. Det er en gradvis prosess, og å ta eierskap til en sak tar lang tid. For Frank startet det med engasjement rundt publisering av usann informasjon og homofile sine rettigheter, og etter hvert ble han invitert rundt for å snakke om sine opplevelser og meninger.

– Før jeg visste ordet av det var jeg en anerkjent aktivist, men hva er egentlig aktivisme? Først når jeg ble involvert i en organisasjon, og ting ble mer organisert, begynte jeg å kalle meg selv en aktivist, sier han.

Tips til homofile som ønsker å komme ut

Selv om Frank tidligere har sagt at han ikke ville kommet ut av skapet om han var i samme situasjon i dag, angrer han ikke et sekund på valget han tok. Selv om det førte med seg problemer, anbefalte han det videre til folk han hadde rundt seg på den tiden.

Det er mange som vil ha en bit av Frank i kveld. Jeg merker at vakten sender mer og mer intense blikk mot meg for hvert spørsmål jeg stiller. Frank sitter godt tilbakelent, og sier han har lyst til å gi et tips til alle homofile som ønsker å komme ut.

– Si til en venn eller familiemedlem som du ikke stoler hundre prosent på at du har en homofil venn, og se på reaksjonen. Hvis de sier det er greit, sier du neste gangen du møter dem at du også er homofil. Hvis noen står deg veldig nært, og du stoler på dem, kan du også si det rett ut. Hvis de er gode venner eller familiemedlemmer, vil de respektere det du sier og vise forståelse for det, sier han.

Diskriminering er uvitenhet

Hans verste erfaring som aktivist er når folk prøver å diskriminere han og andre LHBT-folk. Han mener at diskrimineringen er basert på uvitenhet.

– De som kjenner meg, kjenner meg som en ordentlig person. En som respekterer de eldre og er høflig, og gjør alt riktig i henhold til kulturen sin. Det verste er når de som kjenner meg likevel velger å trakassere meg. Hvis jeg ikke kjenner dem er det bedre, for da kan jeg forklare ting for dem slik at de slipper å leve videre i uvitenhet.

Den beste erfaringen mener han er når han møter folk som lever i uvitenhet rundt homofili, men at de endrer synet totalt når han forklarer situasjonen for dem. Ifølge ham er det å være LHBT er bare en liten del av deg, men mange velger likevel å kun se det, og ikke alle de andre egenskapene dine.

– Hvis noen er «homofobe» og endrer mening etter et kvarter langt foredrag, er de ikke homofobe i utgangspunktet. Da handler det rett og slett om at de har levd i uvitenhet, sier han.

– Hvis vi kjemper sammen kan vi gjøre verden til et bedre sted

Man kommer ikke utenom å snakke litt om ISFiT når Frank er her som gjest på festivalen. Han mener årets tema er ekstremt viktig.

– Du kan si at vann er vått, eller at en flamme er varm. Diskriminering er diskriminering, og har ingen grenser. Selv om jeg er en LHBT-aktivist, mener jeg at det er mange andre grunner til diskriminering som absolutt er like viktige. Blant annet rase, kjønn, religion og hat.

Frank mener diskriminering er et bra tema. Det treffer så godt som alle, enten direkte eller indirekte. Alle har blitt diskriminert på en eller annen måte en gang.

– Jeg håper dette temaet engasjerer flere. Hvis vi kjemper sammen kan vi gjøre verden til et bedre sted, sier han.

Frank lener seg sakte fremover, retter opp ryggen og ser meg inn i øynene.

– Diskriminering kan ødelegge folk. Vi må vise at det er mange typer diskriminering. Ingen skal sitte rolig i stuen sin og akseptere at det er diskriminering.

Ikke la diskriminering være normalt

Dørvakten kommer inn i rommet. Han sier vi snart må avslutte, da mange venter på at Frank skal komme ut. Jeg spør om jeg kan få tre minutter til. «Du kan få to», svarer han kontant.

Det er en lang vei fra Kampala til Trondheim. Frank roser nordmenn for å være hyggelige og imøtekommende. Videre sier han at homofobi er et globalt problem, og at Norge og Uganda kan lære mye fra hverandre.

– Vi har forskjellige syn på saken, men prosessen rundt å komme ut er nokså lik i begge landene. Selv om det stort sett er akseptert i Norge, mener jeg at det likevel kan være vanskelig å komme ut, og jeg har stor respekt for de som tør det, sier han.

Avslutningsvis kommer han med en oppfordring:

– Ikke la noen være offer for diskriminering. Ikke la diskriminering være normalt, uansett hvor. Snakk ut mot det.