En del av sjarmen (working title)

– Jeg kom hjem fra Amerika og skulle bare tjene penger på ett eller annet i ett år, så jeg startet med dette, sier hun.

– Det er 16 år siden.

Anne Isabel Udbye står bak disken og smiler. Mange kjenner henne bedre som Tante Isabel, navnet på bruktbutikken hun driver. Tante Isabel er sprudlende fra øyeblikket vi kommer inn, og ler muntert mellom svarene.

Butikken er overfylt av brukte klær. Og hatter, sko, belter, slør, skjert, parykker, smykker, kart, pyntegjenstander, dukker og alt annet innenfor og utenfor interesse. Varene ligger i stabler på benker og bord, henger fra snorer i taket og opp etter veggene. Men det er ikke rotete. Det er sjarmerende, i likhet med tante Isabel selv.

– Jeg skulle egentlig bli skuespiller i USA. Men det passer seg som kjent ikke for alle, sier hun, fremdeles smilende.

Én gang i året drar hun tilbake til New York for å finne varer hun kan selge i butikken. Hun forteller at bruktbutikkene i USA har begynt å bli uholdbart dyre, mye fordi second hand-shopping har blitt stadig mer populært.

– Bruktbutikker som før var billige, ukjente og lå i utkanten, har nå flyttet til 31. Street og 5. Avenue, og selger plagg for mange hundre dollar, forteller hun.

På den siste turen kom hun hjem med fire kofferter fulle av klær.

– Blant annet disse cowboyhattene, sier hun og løfter opp en liten bunke hatter som ligger stablet rett bak henne, oppå andre varer.

Hattene har lik form, men forskjellige mønstere og farger, deriblant en med kuskinnmønster. Betydningen av det engelske uttrykket «wouldn't be caught dead in that» synker inn. Men her finner du alt, for alle, og mye er interessant.

En ung mann kommer innom og spør etter vester fra trevdetallet. En forespørsel i særeste laget.

– Nederst der inne, svarer tante Isabel etter en kort tenkepause, og peker innover i lokalet.

Det er et lite under at hun har oversikt. Det er neppe plass til en eneste gjenstand til her inne. Tante Isabel ville likevel funnet en. Den ensomme kunden tusler inn i lokalet og begynner å lete.

– Hvor var jeg? Jo, fire kofferter fulle av klær. Men nå har jo reglene blitt så strenge, vet du. Jeg fikk faktisk femti dollar i gebyr fordi det til sammen ble tre kilo for tungt.

Kunden, i studentalder, fant ikke noe som falt i smak, men fortstter letingen. Tante Isabel kan fortelle at kunden er en av mange studenter som titter innom.

– Ja, det er klart! Studenter er jo den største kundegruppen, svarer hun.

– Det har blitt mer trendy med second hand-kjøp. Det er studentene veldig klar over, og samtidig er det billigere. Men noen butikker tar faktisk mer for brukte klær enn hva for eksempel H&M; tar for nye, forklarer hun.

Likevel går ikke forretningen bedre enn at hun akkurat får det til å gå rundt.

– Jeg greier ikke å øke omsetningen, men det går da rundt på et vis, sier tante Isabel.

Det samme kan Oddvar Uddu fortelle om sin geskjeft. Han driver Trønderfrim i St. Olavs gate, av mange kjent som «stedet der trikken stopper».

– Man må kjempe litt for å holde omsetningen på et levelig nivå, ja, forteller han.

– Heldigvis finnes det fremdeles noen stamkunder som kommer innom.

På Trønderfrim får du kjøpt alt av hobbyartikler, fra byggesett og lim via modellbiler til fjernstyrte helikoptere. Varene står oppstilt på rekke og rad på hyller og i glassmontre. Noen har utvilsomt samlerverdi, andre moderne, fjernstyrte saker er bare hentet inn for omsetningens skyld. Uddu startet butikken i 1987. Da solgte han bare frimerker, derav det nå litt misvisende navnet. For inntil noen måneder siden solgte han også månedskort til buss, men kommunen bestemte at Narvesen skulle få salget i stedet, og salgsbevillingen ble inndratt.

– «Reitansyndromet», sier Uddu om den saken.

– Byen blir jo kjønnsløs, med Narvesen og 7-Eleven overalt. De tar lokalene som ligger best til, der sånne butikker som denne skulle vært. Da hadde byen hatt mer særpreg, sier han.

Men Uddu lar seg ikke demotivere.

– Jeg er evig optimist, foretrekker å se fordelene framfor ulempene, forteller han.

– Det fine med egen arbeidsplass er at hvis du trives med det du gjør så er du aldri syk. Selv om du har førti i feber så går du på jobb, fordi det er det du lever for. Jeg kunne for eksempel ikke tenke meg å bytte denne jobben mot en kontorjobb, forteller Uddu.

Da er det ikke like viktig at omsetningen er vidt forskjellig fra dag til dag. Uddu forteller om svært varierende besøkstall.

– Den ene dagen kan det komme én ensom kunde, den neste kan det være hundre. Men samtidig kan det hende at den ene kjøper for like mye som de hundre dagen etter, og halvparten av de hundre kan være folk som kommer for å beklage seg fordi de har krasjlandet helikopteret sitt.

Sverre Dahl på Maskinkompaniet i Fjordgata har drevet butikken sin i tredve år. Han er ekte vare fra den gamle skolen, med forkle av skinn og håret gredd bakover. Navnet på butikken er dekkende. Her får du kjøpt jernvarer, men også «skinn fra stor bukk», eller bivoks til voksing av tau. Og mye, mye mer. Dessuten reparerer Dahl det det skal være. Verkstedets areal er flere ganger så stort som butikkens. Men Dahl får ikke solgt nok, og nå er den gamle butikken til salgs, på andre året.

– Sånn går det når bedriftene vi leverer til legger ned, eller flytter ut av Norge. Da er det bare de tilfeldige kundene igjen, og det går jo ikke an å leve utelukkende på dem, forteller Dahl.

Folk kjøper heller nye sko enn å gå til skomakeren, som derfor må legge ned. Dermed får ikke Dahl solgt skinn og lisser, og omsetningen stagnerer.

– Det er ikke en tid for å drive sånne butikker som dette, sier han, mens han ser ned i disken.

En liten pause i praten, nesten et slags øyeblikks stillhet for å minnes tredve år i drift, setter stemningen.

– I sommer var det noen turister fra USA innom, sier han plutselig og ser opp.

– De var veldig begeistret for butikken, og kunne fortelle at der borte er småbutikkene på vei tilbake for fullt. Der er de populære igjen, forteller han, men sier han tviler på at det vil skje her i byen med det første.

I likhet med Sverre Dahl og hans Maskinkompaniet, må også Industrimagasinet i Kongens gate nå stenge dørene.

– Ja, her er det jo opphørssalg, som du ser, opplyser Bjarne Scheide.

Lekebutikken har holdt til i disse lokalene siden 1989, men er opprinnelig en nesten hundre år gammel familiebedrift, som startet i 1910. Salget har ikke gått veldig bra i det siste. Denne butikken har hatt akkurat det samme vareutvalget i mange titalls år. De karakteristiske morosakene med den særegne logoen – en liten gutt med blondt hår – er i alle fall fremdeles godt representert her.

– Vi kveles jo sakte, av bomring og altfor dyr parkering, og nå også trusselen om rushtidsavgift, forteller Scheide.

To gutter kommer innom og ser seg om. De fatter interesse for noe i hjørnet, og Scheide følger med fra kassen.

– Halv pris, sier han kort til dem.

– Jeg har jo ikke råd til å la det henge, sukker han henvendt til oss igjen.

Å selge bedriften i håp om at noen andre vil fortsette er utelukket. Scheide selger hel gården.

– Da blir det glede i stuen, ja, og en tur til sydlige «enger», bort fra sorg og det som tynger, forteller han og sender et slitent blikk ut gjennom vinduet. Bjarne har nok holdt på med dette lenge nok.

Tilbake på Tante Isabel forteller Anne Isabel Udbye om sine egne salgsferdigheter.

– Jeg er ikke så veldig flink som selger, jeg liker ikke å prakke varer på folk. Om de bare vil titte og gå, så er det helt greit. Dessuten er det sånn med bruktbutikker at forskjellige størrelser er mangelvare. Om vi bare har størrelse 42, og det ikke passer, er det jo ikke bare å finne fram en annen størrelse. Vi har det vi har. Mannen min, Jan, er flinkere til å få folk til å ta til takke med den størrelsen de finner, forteller hun.

Noen nisjebutikker, som Tante Isabel, ser tilsynelatende ut til å klare seg, mens andre igjen må gi opp. Noen oppskrift på å klare seg finnes nok ikke. Slike butikker tilbyr ofte ting du aldri vil finne noe annet sted, både på godt og vondt.

– Du finner for eksempel sjelden en hawaiiskjorte i ordinære butikker i februar, forklarer tante Isabel, evig smilende.