Skadet i dramatisk ulykke på Snøhetta
Turen på Dovrefjell som Simen Vogt-Svendsen (24) og søsteren Randi (22) bega seg ut på var i utgangspunktet trygg og rolig i fint og rolig vær. Men de uforutsigbare forholdene i fjellet lurte dem.
Simen Vogt-Svendsen har tidligere tjenestegjort som fallskjermjeger og hatt månedslange fjellturer i canadisk villmark før han i høst vendte tilbake til Norge og Trondheim for å fullføre utdannelsen som sivilingeniør på NTNU. Etter ønske fra søsteren om å presse grenser tok den fjellvante broren med Randi ut på en fysisk tøff fjelltur som skulle bli ganske annerledes enn de ante.
– Randi har også vært aktiv og drevet med idrett i mange år, men ikke like mye fjellaktiviteter. Vi hadde derfor ikke vært på noen lignende fjelltur sammen før denne, sier Simen.
Den 8. oktober dro de to av gårde til Dovre for å blant annet å bestige Snøhetta, Norges høyeste fjell utenfor Jotunheimen.
Det spreke søskenparet brukte rundt tre timer på å bestige toppen, og kunne nyte utsikten en liten stund før det var på tide å komme seg ned igjen. Været var kjempebra, det var vindstille og det var ypperlige forhold, forteller han.
– På 20-30 meter forandret forholdene seg veldig. Jeg så det var litt mer is på steinene, men jeg tenkte ikke på isen som en fare, selv om jeg så at steinene var glatte, sier Simen.
Dramatiske sekunder
Det sjebnesvangre øyeblikket kommer uforvarende på da han plutselig mister fotfestet og begynner å skli. Han forteller at de første sekundene var det bare å prøve å stoppe, men mellom steinene i den bratte fjellsida raser han ukontrollert nedover. Han prøver å presse spilene på den store sekken ned i isen, i tillegg til å bremse ved å presse og sparke helen på fjellskoene gjennom islaget, men til ingen nytte.
Han innser snart at han ikke har noen mulighet til å bremse farten.
– Jeg skled kanskje femti meter, og så kom det til et punkt hvor jeg måtte prøve å bare dempe fallet. Det var underkjølt regn, og jeg dunket og spratt på steinene jeg traff. Jeg husker jeg prøvde å kontrollere fallet på to av hoppene. Så må jeg ha smelt inn i en stein. Etter det ble jeg borte, forteller Simen.
Søsteren står tilbake og ser at broren farer nedover fjellsida uten å kunne gjøre motstand. Hun tror han har strøket med.
I det han kommer til seg selv har han sklidd ukontrollert mer enn hundre høydemeter nedover fjellsiden.
– Der jeg til slutt stoppet var steinene bare. Jeg hadde nok truffet noen steiner før jeg stoppet, sier Simen.
I det han våkner blør han fra nesen og spytter blod.
– Jeg tenkte med en gang at jess, det gikk bra. Jeg kjente jeg var forslått, men følte ikke noe smerte ellers, og tenkte at dette går bra. Min umiddelbare tanke var at nå må jeg få tak i Randi så vi kan sette opp telt og slikke sårene. Jeg snudde meg og ropte og vinket til henne.
Stygg skade
– Jeg så oppover der jeg kom fra, og det var som om en av steinene der oppe begynte å bevege på seg. Da tenkte jeg, at helvete, hun sklir også. Det må være den verste følelsen jeg har hatt i mitt liv. Ansiktet til Randi var rødt av blod da jeg først så henne ramle ukontrollert nedover den samme fjellsida, forteller Simen.
I det hun til slutt stopper, ligger hun 20-30 meter til siden for broren.
– Hun ligger med hodet pekende nedover, med kroppen halveis av steinen hun hadde stoppet på, så jeg var redd hun ville skli videre. Jeg sier klart ifra at hun ikke må finne på å bevege seg. Jeg drar så ut spilen fra sekken, og hamrer den ned i snøen og sparker samtidig tak for å stegvis komme meg over til henne, forteller han.
Simen sin venstre arm fungerer ikke etter sammenstøtet med steinene han traff under fallet. Randi er ved bevissthet og får med anstrengelse frem at hun har vondt i ryggen.
–Jeg fikk tatt av henne sekken og snudd henne rundt på magen med hodet oppover, mens jeg holdt henne fast med beina. Hun hadde knust håndleddet, men jeg fikk tatt på henne en varm genser, dratt henne av steinen hun lå på og lagt henne på magen over sekken. Jeg snakket til henne hele tiden og prøvde å oppmuntre henne. Det ble bare enstavelsesord som kom tilbake. Jeg var redd for at hun skulle svime av, sier Simen.
–Mobilen hennes var helt ødelagt, så jeg måtte tilbake til sekken min for å ringe etter hjelp. Jeg fikk sagt alt jeg visste jeg skulle si raskt, for jeg var redd for at dekningen ikke skulle holde, forteller Simen.
Redningsmann uten feste
Luftambulansen hadde rett før hentet en basehopper som døde i Romsdalen, så de kom rett derfra.
– Jeg hørte helikopterlyden i det jeg prøver å ta på søsteren min soveposen. De hovrer en stund over oss før redningsmannen blir heist ned med en plate. Han setter beina i bakken, men sklir umiddelbart på isen, og gir tegn om at han må opp igjen. Han får på seg stegjern og på det andre forsøket blir Randi heist opp uten plate til ryggen, noe som gjorde veldig vondt. Til slutt kom redningsmannen ned igjen og hentet meg, sier Simen.
– Under flyturen klandret jeg meg selv for at jeg hadde dratt med meg søsteren min på dette. Hvordan ville det gå med henne? Samtidig tenkte jeg at vi hadde vært utrolig heldige, sier Simen.
Metallplater og ståltråd
– Håndleddet til Randi ble ganske knust. Hun har fem metallpinner og en plate i håndleddet. I følge legene er det usikkert hvor bra håndleddet vil bli i framtiden, forteller Simen.
Selv fikk Simen en knust venstre albue, en skade i nesa og en mørbanket rygg.
– Jeg ble operert i albueleddet. Den delen som fester triceps til underarmen var slått av sammen med en annen stor bit av albueleddet. De to store bitene festet legene sammen med ståltråd og metallpinner, og den blir nok nesten så god som før, sier Simen optimistisk.
Tre uker etter ulykken er søsteren skrevet ut fra sykehuset. En ny tur er imidlertid allerede planlagt.
– Vi har allerede avtalt at vi skal på tur igjen så fort Randi er tilbake. Men jeg tar med meg noen erfaringer, selvfølgelig. Man kan aldri revurdere situasjonene ofte nok. Det gikk fra en trygg til en farlig situasjon på 20 meter. I fjellet kan man ikke revurdere situasjonen ofte nok, sier Simen Vogt-Svendsen.
