Slacktivistene

Intervju med Berit Skog, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU

Daglig blir man oppfordret til å klikke «like» på Facebook for å vise sin støtte til ulike kampanjer og aksjoner. Engasjementet går imidlertid sjelden utenfor disse mediene. Er folk fornøyde og tilfredse med egen innsats når de har trykket på «like»?

En svensk forsker beskriver to typer internettaktivister: Den ene gruppen er politisk aktive, og overfører sitt politiske engasjement til Twitter og Facebook. Den andre gruppen, de såkalte «slacktivistene», består av personer som ikke er politisk aktive, men som hovedsakelig viser sitt engasjement gjennom «liker»-trykk. Dette er helt klart en enkel og lite tidkrevende aksjonsform. Men også slacktivistene kan via informasjon og bevisstgjøring inspireres til politisk aktivitet, som å donere penger eller delta i demonstrasjoner. På den måten kan Facebook- og Twitter-kampanjer føre til politisk aktivitet utover en passiv betraktende slacktivist i «liker»-modus.

Et interessant poeng er at det finnes ulike typer slacktivister. Det er ikke sikkert at de som er politisk aktive på internett, nødvendigvis er passive utenfor den virtuelle verden. Forskning viser en svak sammenheng mellom internettaktivitet og politisk deltagelse. Uansett kan nettaktivitet virke mobiliserende dersom budskapet spres gjennom et nettverk til tilstrekkelig mange.

Hva tror folk at de utretter ved å trykke «like» på en status eller å dele en video med et budskap?

Opprettelsen av Twitter og Facebook har ført til at man har fått mange muligheter til å gi uttrykk for politiske meninger bare ved å trykke på «liker»-knappen. De digitale aktivistene trenger ikke gå ut for å demonstrere, eller å bruke tid på å skrive og poste brev til beslutningstagerne. I dag kan man «like» en side, bytte profilbilde, bli medlem av en gruppe eller sende en Twitter-melding for å signalisere sin mening.

Om en gruppe har som formål å klage på et spesifikt forhold, kan et trykk på «liker»-knappen kanalisere frustrasjonen. Engasjementet kan slutte med dette; man er fornøyd med å ha synliggjort sitt ståsted og fått utløp for frustrasjonen.

En underliggende grunn til at personen stopper sitt engasjement med å bli medlem av en Facebook-kampanje, kan være at en antar at dersom gruppen får et høyt antall Facebook-medlemmer, vil dette føre til et politisk resultat.

Kony2012 er en video som ble laget av organisasjonen Invisible Children (IC), hvor de retter søkelyset mot krigsforbryteren Joseph Kony i Uganda. Den virale videoen ble sett av over 83 millioner på Youtube i løpet av kort tid. Hvorfor var den så effektiv?

Formålet med Kony2012-videoen av IC var å bevisstgjøre om misbruk og drap på barn i Øst- og Sentral-Afrika, og å få Kony fengslet og straffet. Kampanjen har hatt stor utbredelse, og antallet som så videoen indikerer at formålet, bevisstgjøring, ble oppnådd. Dette må ses i lys av de virkemidlene som ble brukt i produksjonen av videoen. IC har senere blitt kritisert for å ha manipulert fakta av hensyn til sine strategiske formål, og for å ha overdrevet og forenklet beskrivelsen av situasjonen, samt at de formidlet et svart-hvitt bilde av saken.

En slik forenklet beskrivelse kan appellere til digitale aksjoner av slacktivistene. Budskapet er enkelt fremstilt, og da blir det lett å godta premissene og den informasjonen man får. Man kan enkelt slutte seg til kampanjen ved å dele videoen, og også melde sin sympati via «liker»-knappen.

Videoen kan sammenliknes med en reklamekampanje med sterke og strategiske virkemidler for å få folk interessert. Den har også en emosjonell appell, og da blir det lett å kjøpe budskapet. Kony2012 brukte slike virkemidler, selv om formålet i utgangspunktet var godt. Videoen er et interessant forskningsobjekt for å analysere virkemidler og årsaken til den store utbredelsen og oppmerksomheten slike kampanjer får.

Etter hvert som kritiske røster mot IC begynte å reise seg, snudde de samme folkene som tidligere hadde delt Kony2012-videoen helt om og var plutselig veldig kritiske til IC. Nå var IC en korrupt organisasjon som overdrev Konys betydning og ikke fremstilte situasjonen slik den faktisk var . Hva var det som skjedde ?

Kritikken ble formidlet på samme måte som Kony2012-videoen, i en svart-hvitt beskrivelse av situasjonen. Selve formålet med videoen, bevisstgjøring og informasjon, samt å beskytte sivilbefolkningen forsvant i dragsuget av kritikken.

Sosiale medier jobber kjapt og kritikken ble spredt gjennom digitale nettverk. Mange Facebook-venner er på samme alder og har samme livssituasjon. For å få aksept og anerkjennelse kan man bli påvirket av hva de andre foretar seg. Dette kalles en «bandwagon»-effekt, som her kan forstås som at jo flere av våre Facebook-venner som fronter et standpunkt, desto større vil sannsynligheten være for at vi mener det samme. Dette kan bidra til å forklare at mange ukritisk sluttet seg til kritikken av ICs video.

Finnes det eksempler på kampanjer som starter på sosiale medier, og som faktisk får nok slagkraft til å bevege seg ut i den virkelige verden?

Her i landet har vi hatt ulike forbrukerkampanjer på Facebook som er løftet ut fra «liker»-posisjon til å få reell innflytelse. Det har dreid seg om produkter som er i ferd med å trekkes ut av markedet, men som ut fra sterk støtte fra digitale pressgrupper er besluttet videreført.

Mange snakker om den arabiske våren som et resultat av sosiale medier, og Occupy Wall Street-bevegelsen brukte også de sosiale mediene til organisering. Hvor viktige var de sosiale mediene for aktivistene?

Dette er eksempler på at sosiale medier har stor betydning som informasjonskanaler, både innen- og utenlands. De funker bra til mobilisering og organisering, som å få folk til å delta i demonstrasjoner på bestemte steder. Man kan diskutere hvorvidt internett innvirker på deltagelsens kvalitet. Å formidle informasjon kan avspeile slacktivisme, ved at personens digitale aktivitet først og fremst genererer ens egen feelgood-følelse. Internettaktivitet fører ikke nødvendigvis til politiske handlinger.

I påsken publiserer vi saker fra det siste nummeret av Under Dusken. Nettredaksjonen er tilbake med ferske studentnyheter 10. april. Neste papirutgave kommer 17. april.