Tamme soldater

HJEM KJÆRE HJEM - TEATER - SAMFUNDETS INTERNE TEATER - SPILLES TIL 16. MARS

Stykket er bygget på fortellinger fra hjemsendte soldater fra de danske styrkene i Irak, og utgangspunktet er fra virkelige hendelser. SiT hadde søndag Norgespremiere på teaterstykket, som spilles på bakscenen på Samfundet. I Hjem Kjære Hjem skal vi være vitne til en treretters middag mellom en hjemvendt soldat fra Afghanistan og et nyetablert samboerpar. Temaet er omdiskutert og prinsipper og menneskelige verdier blir satt på prøver.

Lokalet var utsolgt og hadde en intim innramming. På scenen var det satt opp en kulisse formet som et hus. Den intime følelsen ble ikke mindre intim, når lyset ble dempet og lydene av en energisk sexscene fylte lokalet.

Foto: fotogjengen.samfundet.noTREKLØVER: Skuespillerne Andreas Aass Engstrøm, Cathrine Hoem og Marius Kolkin spiller i SiTs Hjem kjære hjem. Stykket spilles på Samfundet fram til 16. mars.De intime stønningene ble straks overdøvet av et tidsur som markerte at en matrett var ferdig. Først nå får vi møte den ene av hovedpersonene, «Kim». En forvirret og ustrukturert karakter som fortviler over at maten har blitt brent i ovnene. Hans samboer «Iben», som etterhvert viser seg frem, fremstår som en flørtende og utadvendt karakter. Skuespillerne Marius Kolkin, «Kim» og Cathrine Hoem, «Iben», skildrer karakteren sine på en god måte. Noe som kommer frem med godt språk og et spennende kroppsspråk. Kims forvirrede og rotetet væremåte vekker latter blant publikum. Det hele gir en mer romantisk innramming enn det dramatiske som stykket bunn i grunn skal være, og inntrykket er at det hele er en student-middag mellom tre gode venner.

Det er først når gjesten, «Carsten», kommer inn at stemningen snur og går fra romantisk til usikker. Carsten er en hjemvendt soldat fra et krigsrammet Afghanistan, og blir straks omfavnet av sin kamerat Kim. Carsten er en mann, beskrevet av Kim, som en jente-bedårer og mann med stor M. Noe Iben får føle på kroppen.

Hele stykket har en tam og til tider kjedelig progresjon. Publikum som forventet et innbitt drama mellom en hjemvendt soldat og et nyetablert samboerpar, er mer vitne til en «cafè-samtale» mellom 3 venner uten det minste drama. Hele stykket har en tam innramming og du blir sittende og vente på at noe skal skje. Det er ikke før mot slutten av stykket at Carsten faktisk blir utfordret med spørsmål om hvordan det faktisk er å være soldat i Afghanistan. Først da får vi se hvor tøft han har det og hvordan han opplever krigshandlingene i Afghanistan. Andreas Aass som spiller «Carsten» skildrer sin karakter på en flott måte og publikum blir endelig vitne til en spenning som sårt trengtes.

Likevel gir stykket på ingen måte noe tilbake for hva det lover. Historiene fra et krigsrammet Afghanistan er få og lite gripende. Spenningen mellom karakterene er tam og litt for åpenbare og lette å lese. Man blir på mange måter sittende å vente på at noe dramatisk skal skje. Når det omsider skjer, er en allerede lei av å vente.

Virkeligheten til den hjemvendte soldaten fra Afghanistan er presentert og tolket på et rimelig greit nivå, ikke mer enn en kanskje forventer av et student teater. En kan si at det har blitt presentert en original skildring av historien, uten at det burde sees på som positivt. Karakterene fomler i en verden som en abosolutt burde ta seriøst, men som de ikke klarer å gjøre seriøst. Moderne sceneutforming, kostymer, språk og kulisser veier opp i positiv retning, samtidig med tidvis gode skuespillerprestasjoner.

Dessverre sitter vi ikke igjen med den spenningen en ble lovet i presentasjonen av stykket.