Universitetene en krigssone

– Jeg beklager, men jeg kan ikke forklare deg hva jeg føler. Dette minner om folkemordet i Rwanda. Barn er mentalt ødelagte etter å ha sett sine foreldre bli drept rett foran øynene sine, bare på grunn av to personer som kjemper om makt. Vi ivorianere bryr oss ikke om hvem som er president, vi vil ha fred og leve som vi gjorde før, sier student Ashley Malan i Elfenbenskysten til Under Dusken.

Etter at president Laurent Gbagbo nektet å gå av etter et valg alle internasjonale observatører hevder han tapte har den Vest-Afrikanske republikken sklidd ut i regelrett borgerkrig. Det rapporteres om massakrer av hundrevis av sivile og millioner er drevet på flukt.

– Tar våpen i hånd

I mange land ses studentene på som en positiv kraft, men den beskrivelsen stemmer dessverre ikke for Elfenbenskystens studenter, ifølge tidligere daglig leder Guro Almås i Fellesrådet for Afrika.

– Studentorganisasjonen Fédération estudiantine et scolaire de Côte d'Ivoire (FESCI) har vært den viktigste rekrutteringsbasen for Gbagbos milits De unge patriotene , sier hun.

FESCI ble dannet mens Gbagbo var i opposisjon og støttet ham i hans kamp for demokrati og flerpartisystem.

– På den tiden var studentorganisasjonene en viktig faktor for å bringe demokrati til Elfenbenskysten, forteller Almås.

Men etter Gbagbo kom til makten ble studentorganisasjonen forvandlet til en pro-Gbagbo-bevegelse som slo brutalt ned på politiske avvikere.

– FESCI fikk økonomisk støtte fra regimet og det ble farlig å organisere seg for noen andre enn Gbagbo ved universitetene, sier Almås.

Noen turte likevel å bryte med studentbevegelsen, og blant avhopperne finner vi blant annet Guillaume Soro som nå leder opprørsstyrkene Forces Nouvelles . Studentmiljøet ble sterkt polarisert.

Jusstudent «Gerard», som ønsker å være anonym, forteller at mange studenter nå har tatt til våpen og kjemper for en av sidene, og at campusene ligger forlatt og ødelagt.

– Politikken har infiltrert universitetene. De to lederne har brukt studentene til å forsvare sin ideologi, sier han.

Innesperret i to uker

Elfenbenskysten var kjent som et økonomisk mirakel, og var blant Afrikas rikeste og mest vellykkede land etter frigjøringen i 1960. Den økonomiske hovedstaden Abidjan ble betegnet som Vest-Afrikas Paris. Nå er byen omgjort til en krigssone. En million er allerede drevet på flukt, resten sitter innesperret i sine egne hjem. Blant dem er Gerard.

– Jeg prøver å holde motet oppe, men jeg er bekymret for familie og venner siden det er så mange våpen i feil hender. Plyndrere angriper husene våre. Mange sivile har blitt drept som følge av kamper som har foregått utenfor sine egne hjem, forteller han.

I to uker har Gerard og familien sittet innesperret i huset sitt i Abidjan.

– Vi rakk heldigvis å samle opp en del mat, men det gjelder dessverre ikke alle. Flere har dødd av sult eller mangel på medisiner. Vi rasjonerer maten vi har, fordi vi ikke vet når dette tar slutt, sier han.

Fra økonomisk til politisk krise

Hvordan kunne dette skje med Elfenbenskysten? For å få svar på det må vi ifølge Guro Almås tilbake til 80- og 90-tallet. Gjeldskrisa rammet land etter land i Afrika, og Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken og krevde massive økonomiske innstramninger, mot voldsomme protester.

– Alassane Ouattara, en tidligere IMF-mann, var statsminister og iverksatte de brutale innstramningene, mens Laurent Gbagbo grunnla partiet Front Populaire Ivoirien i protest mot reformene, forteller Almås.

Kjernen til dagens konflikt, det nasjonalistiske begrepet «Ivorité» som ble innført etter en politisk maktkamp i 1993, førte til flere fordommer mot gjestearbeidere og folk fra det hovedsaklig muslimske nord. Kun «ekte» ivorianere skulle få delta i politikken. Blant annet var begrepet designet for å hindre Ouattara, som hadde far fra Burkina Faso, fra å kunne stille til valg.

– Den diskriminerte befolkningen i nord samlet seg rundt Ouattara, og et kupp i 2002 utløste en borgerkrig hvor de Ouattara-allierte Forces Nouvelles okkuperte hele den nordre delen av landet, sier Almås.

Krigen endte i en fredsavtale i 2005. Valget i 2010 skulle forene landet igjen. Det skjedde ikke.

– To virkeligheter

Gbagbo nektet å gi fra seg makten og barrikaderte seg i presidentpalasset. Situasjonen utviklet seg til en fullskala borgerkrig i slutten av mars.

– Vi er i den absurde situasjonen at begge to ser på seg selv som president, sier jusstudenten Gerard.

For selv om et nærmest samstemt internasjonalt samfunn sier at Gbagbo tapte valget, opplever hans tilhengere en helt annen virkelighet.

– Generelt har folk i sør en forståelse av at Gbagbo vant og at ytre krefter forsøker å blande seg inn. Ouattara oppfattes som illegitim, alliert med Frankrike og krefter utenfra. Det eksisterer to helt forskjellige oppfatninger av situasjonen: Det ivorianske folk mot en diktator, eller en ekstern invasjon av landet, sier Guro Almås.

Idet Under Dusken går i trykken har Ouattaras styrker omringet presidentpalasset til Gbagbo og ser ut til å vinne krigen, men til en stor pris:

– Det er oppdaget massegraver. Tusenvis av sivile er blitt drept på politisk grunnlag. Det totale omfanget av hva som foregår aner vi ikke. Det er væpnede grupper på begge sider som begår forbrytelser, og verken Gbagbo eller Ouattara har full kontroll over sine styrker, sier Almås.