
Vil knekke kreftkoden
Forskere ved NTNU studerer svulster og deres miljø for å kunne forstå brystkreftutviklingen. Resultatene kan være med å utvikle diagnostikk og behandling.
St. Olavs hospital er kjent for sin kreftavdeling og kreftforskning. Tilknyttet forskningen finner man mange NTNU-ansatte og studenter. En av dem er doktor i medisinsk teknologi Tonje Strømmen Steigedal. Hun har sammen med to masterstudenter studert mikromiljøet til brystkreftsvulster, det vil si miljøet rundt selve svulsten.
– Cellene i kroppen vår blir stadig fornyet og skiftet ut. Gamle celler blir fjernet og nye, friske kommer til. Kreft oppstår når denne prosessen kommer ut av kontroll, og kreftcellene vil da danne en svulst, sier Steigedal.
Hun forteller at i området rundt kreftsvulsten finnes det også andre typer celler og proteiner som er med på å påvirke hvordan svulsten vil utvikle seg.
– Det vi studerer er miljøet som finnes rundt svulsten: svulstens mikromiljø. I tillegg til kreftcellene finner man også andre celletyper og mange forskjellige proteiner her. Vi har fokusert på å forstå funksjonen til disse proteinene, sier Steigedal.
Kreftcellene utnytter omgivelsene sine
Kreftcellene kan programmere de andre cellene til sin fordel, slik vil de kunne bedre sine vekstvilkår. I tillegg klarer de å utnytte proteinene som finnes i mikromiljøet rundt svulsten.
– Mye tyder på at sammensetningen av kreftsvulstens mikromiljø har en avgjørende rolle når det kommer til svulstens utvikling. Vi ønsket å finne ut hvordan og i hvilken grad svulstens mikromiljø påvirket kreftuviklingen og spredningen, sier Steigedal.
Hun forteller videre at de har mulighet til å karakterisere stadier av tumorutviklingen og at målet er å få en grunnleggende forståelse av alle mekanismene.
Musemodell
For å kunne kartlegge mikromiljøet har Steigedal og de andre jobbet med en musemodell av brystkreft.
– Vi har brukt transgene mus, altså mus som er genmodifisert slik at de utvikler kreft i brystene etter et forutsigbart mønster. På denne måten kan vi karakterisere sammensetningen av brystsvulstenes mikromiljø på forskjellige stadium av kreftutviklingen, sier hun.
De kunne også kartlegge den fullstendige sammensetningen av proteiner. Steigedal sier at det foreløpige resultatet er meget interessant.
– Vi har valgt å fokusere på et bestemt protein. Vi har funnet ut at dette proteinet fremmer kreftutviklingen, og gjør at kreften sprer seg til andre deler av kroppen, sier hun.
Steigedal kan ikke si hvilket protein det er snakk om ennå, men forskningen vil etter hvert bli publisert og man får da vite hva forskerne har funnet ut på laben.
– Ved hjelp av genteknologi kan vi manipulere genuttrykket. Når man skrur på det bestemte proteinet, ser man at svulsten blir større og at kreften sprer seg. Og hvis vi skrur det av skjer det motsatte, kreftsvulsten blir mindre og har vanskeligere for å spre seg til andre organer, sier hun.
Utvikling av behandling
Steigedal forteller at de ser at enkelte av proteinene i miljøet rundt svulsten også ser ut til å være tilstede i brystkreft hos mennesker. Hun ønsker at de kan finne ut hvilken funksjon proteinene har i disse miljøene hos mennesker.
– Det er viktig for å forstå hva som skjer når kreft sprer seg.
Samarbeidet med St. Olavs er viktig for denne videre kartleggingen.
– Vi samarbeider med leger på St. Olavs hospital og har dermed tilgang til pasientmateriale. Da kan vi undersøke om dette spesielle proteinet som vi fant hos mus også har en betydning for brystkreftutvikling hos mennesker, sier hun.
Hun sier at dette kan ha betydning i framtiden.
– Dersom de kan forstå proteinenes rolle i kreftutviklingen kan disse bli nye markører for diagnostikk og prognose, sier Steigedal.
– Vi vil forstå hvordan proteinene i svulstenes mikromiljø påvirker kreftutviklingen. Vi håper at vi kan oppdage nye mål for behandling, sier hun.
Steigedal forteller at det er dette som gjør det til et så spennende prosjekt. Hun sier også at funnene de har gjort ved hjelp av mus, der de kunne skru av det ene proteinet og se at svulsten ble mindre, er meget interessante.
– Kanskje vi i framtiden kan skru av det genet hos mennesker, sier hun.