Bravo, Johnny
John Erling Vinnem er en helt hverdagslig, down to earth, mannen-i-gata-klassisk, internasjonal suksesshistorie. Og han er totalt uanfektet.
1996. Året da Boris Jeltsin og Bill Clinton ble gjenvalgt på hver sin side av verden. Året da en 3-åring falt ned i gorillainnhengingen og ble reddet av gorillaen Binti Jua, som bar barnet til inngangen, bort fra de andre dyrene. Året da brit-pop-bandet Oasis holdt den til da største konserten i friluft i Knebworth. Og året da Trude Mostue først holdt en reparert kattunge opp mot BBCs kameralinse.
Hjemme i Klæbu må dyreparkansatte John Erling Vinnem konstantere at dyr kan være utstyrt med naturlig altruisme, at brit-pop er i vinden og at karaktersnittet for å komme inn på veterinærhøgskolen er i ferd med å lette.
Drømmen må omformuleres.
Han behøver ikke si mer om den saken.
FJORTEN ÅR ETTER Trude Mostues gjennombrudd, og fjorten minutter før ovennevnte sitat, finner vi Johnny Loves hovedkvarter på Buran. Butikken er relativt liten, oppunder tjue kvadratmeter. Og lun. I det innerste hjørnet står en vifteovn og hjelper til. Like ved står en ministereo og snurrer en mix-cd – avslappende Radiohead og annet snadder. Veggen ut mot gata er nærmest utelukkende av glass. Skittent glass, skal sies, med den elegante Johnny Love-logoen plassert nederst. Bukser er lagt ut på et bord i midten. Jakker, gensere og skjorter henger langs veggene. Mer er det ikke plass til.
Og tom. Butikken er helt forlatt. Ingen designere i horisonten. Det slår meg at Johnny Love – unnskyld, John Erling Vinnem – må være en meget travel mann. Fotografen og jeg får et par minutter alene med plaggene før kompanjong og salgssjef Even Granås kommer ut fra kontoret og hilser. John Erling er ute og lufter bikkja, får vi vite. Ikke fullt så travel kanskje.
DØRA ÅPNES, og inn kommer ett-åringen Phillipp. Den imøtekommende, men rolige boxeren får hilse først, matfar skal skifte genser og sko. Og det er første og siste gang John Erling framstår på noen som helst måte forfengelig eller jålete.
– Jeg får vel i det minste late som jeg har en fasade, spøker 34-åringen.
På den andre siden av det skitne vinduet jager biler og busser forbi i den grå ettermiddagsrushen. Johnny Love-butikken er meget stille. På spørsmål om han får solgt mye kommer den trøndervaremerkede «njaæ» ganske umiddelbart. John Erling selger klærne sine internasjonalt, til nisjebutikker, bokstavelig talt skreddersydd til en spesifikk målgruppe. Butikken, en blir fristet til å si «boutiquen», fungerer mer som et kontrollorgan for John Erling.
– På den måten kan jeg møte brukerne av klærne og se at de faktisk passer til målgruppen. Men på en åpen dag – fredag eller lørdag – kan alt mellom én og ti kunder komme innom, sier han.
Tid til å lufte bikkja, med andre ord.
MEN JOHN ERLING har hatt mye å henge fingrene i de siste årene. Etter at veterinærdrømmen gikk i vasken, ble det pappas fotspor og petroleumsteknologi på NTNU. Han forteller at han ikke var fornøyd med det man kunne få kjøpt av klær i butikkene, og heller tegnet og sydde egne. Etterhvert lagde han klær til vennene også.
I tillegg til et hode for realfag, har John Erling alltid vært kreativ, og han brukte lesesalene på Gløshaugen til å tegne nye klær, selv om det fremdeles bare var en hobby. Etter to år med realfag reiste han ut, og tilbragte en del tid i Asia. Så kom kolleksjonen Zaishi: Samuraiinspirerte plagg for kvinner og menn.
– Jeg ble plukket ut som en av fem designere til motemessen «Who's next» i Paris. Det slo an der, men klærne vakte mer oppsikt for en motemesse enn for folk som ser etter klær de kan ha på i hverdagen. Da fant jeg ut at jeg måtte rette meg mot butikker for å få solgt noe, sier han.
DET ER NÅ designflyet taxer ut på rullebanen, og eventyret er på vei. Butikker i blant annet Frankrike, Italia og Europa for øvrig antar John Erlings talent. Men så legger fabrikken i Frankrike, som produserer John Erlings ideer, ned. En knekk lurer bak hjørnet.
– Jeg fant en fabrikk i Romania som tok over produksjonen. Men ting ble forsinket, og tekstilene, som jeg brukte å kjøpe på gata før, kom altfor sent til fabrikken nå som de ble bestilt. De kom til Romania i ferien, så produksjonen kom ikke igang før i august. Og da de hadde sydd og sendt ut klærne var de ødelagt, forteller han.
John Erling er avslappet, men ikke sløv. Han virker bare så innmari avbalansert, det er noe ganske så harmonisk med mannen. Og så betyr jo også Zaishi «harmoni-kaos» på japansk. Av og til kommer Phillipp løpende ut fra kontoret for å hilse en gang til. Hunden har ennå ikke laget en eneste lyd, bare snust rundt og passet på. Avbalansert harmoni.
FOTOGRAFEN HAR sett ut en god bakgrunn for bildet, men klærne på hyllene hun vil ta bilde av er pakket inn i plast. Ikke bra mot blits.
– Greit mot støvet, vet du, forklarer John Erling, som medgjørlig begynner å pakke ut gensere og bukser fra plasten.
BUTIKKER RUNDT OM i Europa ringer etter hvert opp til Norge og forteller John Erling at det er noe feil med plaggene fra Romania. Knapper faller av, bukselinninger følger ikke størrelsesangivningen, og ingenting er mulig å selge. Fabrikken i Romania har skylden. Det blir et slag i magen for designeren.
– Det var en knekk for meg. Men selv om jeg hadde lyst, kunne jeg ikke akkurat reise til Romania med et balltre og gi noen juling, sier John Erling.
Han begynner å tvile på framtida som designer en periode. For å ha noe å leve av reparerer han det som er mulig å reparere fra Romania, og selger det selv. Og folk liker det. Bestilling på bestilling ramler inn – han syr kun på bestilling i ett år – og i tillegg til en bartenderjobb på Brukbar kan han sakte, men sikkert bygge kapital. Etter hvert får han solgt en kolleksjon til Mint i Nordre gate.
– Da ble det mer penger, og en ny kolleksjon. Jeg laget ett sett av den og reiste rundt til butikker som kunne være interessert. Bestekompisen min stod modell rett ved siden av her, sier han og peker mot nabogården.
JOHNNY LOVE ER FØDT. Ti butikker kjøper John Erlings klær i 2006, blant annet Retro, som har to butikker også i Trondheim. Han betegner det som en døråpner. Flyet er ute på rullebanen. Johnny Loves neste vinterkolleksjon er solgt i New York, Paris, Berlin og København, for å nevne noen motemetropoler. I tillegg selges allerede merket i Danmark, Sverige, Italia, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Spania, Sveits, Nederland, Mexico og Kina. I alt 55 butikker, hvorav 25 er i Norge. Men han tenker svært sjelden over at han er en anerkjent designer. Faktisk er han litt uenig med meg i den karakteristikken.
Og det stemmer visst. John Erling er forsiktig. Om jeg ber ham fortelle om Johnny Love, gjør han det. Men han snakker ikke som om Jay-Z bruker buksene hans, eller at han er et anerkjent designernavn internasjonalt. Selv om han kan sies snart å ha en billett på raketten til stjernene i lomma.
NÅ HAR MIKKEL Eriksen i Stargate fattet stor interesse for klærne, og jobber fra New York med å få merket kjent der borte. John Erlings ambisjoner – uten at han vil gå i detalj – er å komme inn på det amerikanske markedet, og dessuten å bli større i Europa. Jeg vil vite om han kan avsløre hvilke store kjendiser som kler seg i Johnny Love, og om merket er elitistisk.
– Nei.
Han har hendene i lomma, og ser ut den skitne ruta. Det er ikke for å være kjip eller arrogant. Han har bare ikke behov for å fortelle hele verden at kjente navn liker det han gjør. Han sier at han ikke skiller kunder etter hvor kjent eller rike eller populære de er. De som vil ha klærne hans stiller i samme gruppe. Og hva angår kjendiser, virker John Erling rett og slett for ydmyk til å skryte.
– Jeg lager bare klær, det er ikke noe mer enn det.
