En eneste stor digresjon, framført av Magnus Børmark

ET KVARTER FOR SENT kommer Magnus Børmark pesende inn på Ni Muser. Eller, han peser egentlig ikke, for han er i upåklagelig form.

– Jeg har akkurat vært på aerobic, sier han energisk.

Istedet for håndhilsing blir det med en litt klønete high-five.

– Jeg er aerobic-instruktør, skjønner du!

Aerobicinstruktør er kanskje ikke det man venter seg av en rocker fra Trondheim, men han er den totale motsetningen til stereotypien av den avslappede rocketypen. Han har så mye energi innabords at det er like før han begynner å vippe på stolen som han akkurat har plassert den vesle kroppen sin på, iført en lilla og neongrønn treningjakke.

– Jeg har holdt på i... ja, hva blir det, da? Fire år..? Steike ta! Livet går fort når du blir treningsinstruktør. Sitér meg på den, sier han, og kaster hodet sitt bakover i en rå latter.

Har du hørt en trønder le «hæhæhæ» av full hals? Det kan være en intens opplevelse.

– Neida, men High Energy ja. Det er et jævlig bra treningssenter. Vi spiller bra musikk, spiser ikke proteinpulver og er ikke redde for å være tjukke. Alt er bare mer «læx», sier han, og flytter urolig på seg i jakten på den rette sittestillinga – alt annet enn «læx».

Foto: Eivind Sponga, Under DuskenMAGNUS ER GITARIST i det fremadstormende bandet 22, og er nå også aktuell med gjenforente Gåte, som skal spille i Dødens dal under UKA.

LES OGSÅ: Gåte gjenforenes

– Jeg gleder meg veldig til å spille med Gåte igjen. Plutselig klaffa det bare for alle. Dessuten fikk vi ikke spilt noen ordentlig bra gig i Trondheim på slutten. At det var Dødens dal og UKA var bare helt perfekt, sier han.

Men det er egentlig 22 som er bandet til Magnus nå. I Gåte lærte han å jobbe i team, ikke drikke før konserter og ha faste øvingstider. I 22 har Magnus og Mats Paulsen, den gamle gitarteknikeren i Gåte, tatt disiplinen til nye høyder.

– Vi står opp grytidlig og lager musikk. De fleste av låtene våre er laget klokka sju om morgenen. Trikset er å stå opp så tidlig at du er like kreativdøsig som når du er oppe sent.

LES OGSÅ: Atter samla til mystisk nostalgi

Magnus er lei av fyllerocken, og vil ikke lage sanger mens han har bluss på lampa. Litt rusa på et eller annet må denne fyren dog være uansett, på livet eller kanskje på seg selv.

– Det du tenker og opplever når du er rusa, har ikke noe med det ekte livet å gjøre, og kan ikke integreres inn i hverdagen. På 70-tallet da Janis og Jimmi holdt på åpnet de dører, men de dørene er åpne nå. Nå har vi hatt så mye dopa musikk at det ikke er noe mer å hente der. Vi må ta det enda lengre, sier han, hiver inn på med peanøtter og skyller ned med vann.

Foto: Eivind Sponga, Under DuskenHAN BYTTER SITTESTILLING IGJEN, og slenger hendene bak hodet.

– Vi har laga drømmebandet, og driver med akkurat det vi vil. Hver gang vi ler av noe, og sier «neinei, du kan ikke gjøre sånn», så tenker vi «okei, vi lo av det, da må vi bruke det», sier han, og forklarer hvordan musikken hans blir til.

– Det er når du spiller «feil» at den ekte kreativiteten kommer til overflaten. Jeg bruker å si at jeg ikke lager musikk, jeg laster ned musikk fra et slags kreativt pool, som alle som åpner seg for å være kreative kan tappe fra. Hvis det er skikkelig god kreativ flow, så trenger man ikke å tenke så mye.

Angst og depresjoner er det ikke mye av i Magnus' kreative pool, og emorock har han ingenting til overs for.

– Det er liksom så hipt å være deppa. Når ting blir jævlig trendy så blir jeg sånn «aaaaahhh!». Det går an å lage en sang med dybde uten å synge «I hate myself and want to die» liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter «I love myself and want to live», sier han og ler høyt av seg selv.

– Det er like dypt, det!

Jeg merker at jeg blir lettet hver gang han greier å komme til et poeng før han raser videre, sånn som nå:

– JEG HAR FAKTISK ALDRI TRENT før jeg begynte på High Energy. Da jeg var liten var jeg utrolig lite sporty. Jeg sugde i fotball, hadde dolp i brystkassa og folk sa at jeg var tjukk. Det var bare musikk, musikk, musikk. Jeg hadde en storebror som jeg så veldig opp til. Han var halvt afrikansk, kjekk, atletisk og musikalsk. Jeg var han lille tjukke. Jentene brukte å være med meg hjem for å se på ham, ler Magnus, enda det egentlig høres ganske sørgelig ut.

Han tar en svær neve peanøtter, legger hodet bakover og tømmer dem ned i latteren.

– Hm, hvor var jeg? Brrrrrrrr, han blåser luft gjennom leppene og lager prompelyd.

– Eh... Haha, hvor var jeg da? Plingplong. Hehehe. Kokko!, fortsetter han.

Dette ser ut til å være ord som går igjen når han ikke husker hva han skal si, eller ikke finner det ordet han trenger. Det kan ikke være lett for Magnus og hente seg inn der han farer innom det ene temaet etter det andre. Noen ganger glemmer han til og med å glemme hvorfor han begynte å snakke om noe, før han er over på noe annet. Jeg prøver å forestille meg hva slags virvelvinder som må rase rundt bak den bleika hårmanken. Han drar luggen tilbake og trommer pekefingrene manisk i bordplata.

– Ja! Du spurte hvordan jeg ble interessert i musikk. Det var på grunn av broren min. Da han begynte å spille piano, begynte jeg å spille piano, da han skiftet over til gitar, gjorde jeg det samme. Han var liksom helten min.

HAN LENER SEG FRAMOVER, tar atter en neve med peanøtter og skyller ned med vann.

– Ahh! Hver morgen sykler jeg en og en halv mil, det er utrolig deilig. Da får jeg liksom rensa hodet.

– Men musikken, hvordan ble du musiker?

– Åja, ja, jeg gikk på Ringve på media og kommunikasjon, fordi broren min sa at musikklinja kunne drepe musikkgleden, og jeg hørte på broren min, ler han.

Peanøtter. Vann.

– Jeg var en av dem som skjønte at skole var noe tull veldig sent. Det skjedde på videregående. Jeg starta med en sekser i norsk og endte opp med en toer, for å si det sånn.

Latter.

– Det var en real vekker at faren min døde da jeg gikk slutten av andreklassen på videregående.

Ingen latter. Han vil ikke snakke så mye om dette. Det ser ut til at den imponerende hinderløypa av digresjoner han farer igjennom, har ledet ham inn på et tema som egentlig skulle få ligge i fred. Med et betraktelig lavere gir forteller han at faren var alkoholiker og drakk seg ihjel. Magnus var «tøff og hard», og gråt ikke da beskjeden kom. Reaksjonen kom ett år senere.

– Jeg satt med en diktanalyse da alt bare kom. Detaljer om faren min som drakk, og seksuelle opplevelser med kjæresten min. Det ble en jævlig sterk tekst, og jeg måtte bli igjen etter timen. Læreren spurte om det gikk bra med meg, og om jeg tok dop.

– Gjør du det, da?

– Neineinei!, sier han og ser meg rett inn i øynene.

JEG MÅ ÆRLIG TALT INNRØMME at jeg stusser litt på dette. Kan det virkelig komme så mye ord og så lite mening ut av en munn, uten at det er blitt mikset og trikset litt? Og det er vanskelig å forstå hvordan det helt naturlig kan gå så mye energi inn i en kropp. Men ok. Med avholdenhet fra dop, mener ikke Magnus nødvendigvis avholdenhet fra alkohol. Han forteller at han drakk som en helt fra han var seksten til han var tjuetre.

– Jeg drakk mye, og jeg drakk til jeg blækka, flere ganger i uka. Jeg var han fyren som alltid stupte. Fuck det å sitte og nyte rødvin, liksom. Jeg kjørte heimert og vanndram. Jeg ville smake den gifta som skulle endre bevissthetstilstanden min, som var grunnen til at jeg drakk. Det var viktig for meg å ikke være redd for alkohol på grunn av det med fadern. Jeg måtte opparbeide mitt eget forhold til det.

Det er vanskelig å holde oversikten, og poengene har en tendens til å drukne i digresjonene når man snakker med Magnus. Ber du ham utdype noe, får du de første setningene, før han plutselig er inne på en annen historie om noe som nesten hadde litt med den forrige å gjøre, og sånn kan det visst fortsette inn i evigheten.

DA HAN VAR SYTTEN ÅR, ble han vegetarianer og flyttet på hybel. Han begynte å spille inn låter på en 4-spors båndopptaker som han hadde kjøpt for konfirmasjonspengene sine. Det var også da han ble med i Gåte, etter å ha vært med en kompis ut på fest i Orkdalen der Sveinung og Gunnhild Sundli bodde.

– To ganger ble jeg hevet ut av festen, og sendt hjem av Sveinung. Han syntes jeg pratet så mye tull.

Jeg nikker forståelsesfullt.

– Vi snakket om relgion og politikk, og hadde sterke meninger. Jeg kom sikkert med noe alternative greier med energier og gjenfødelse, mens Sveinung var knallhard rød ungdom. Dessuten var jeg sykt drita. Da Gåte trengte gitarist og navnet mitt kom opp, sa Sveinung blankt nei. Men jeg overbeviste ham med rare gitarlyder som han aldri hadde hørt før, sier han, og flirer.

Resten er en kjent historie: Etter debutalbumet Jygri, som solgte over 40 000 eksemplarer, fulgte konserter, turneer, festivaler, Spellemannspris, et kritikerrost andrealbum og kjendisstatus.

GÅTE TOK SLUTT en gang de var på vei hjem fra en konsert i Tyskland, og Gunnhild sa at hun ikke ville mer. Da sto Magnus på bar bakke.

– Okei, tenkte jeg da, jeg er klar for alt. «Come what may». Så traff jeg på Per Viderup som nettopp hadde starta opp Persilleriet, og hadde en unik kompetanse på vegetarmat. Ikke sånn soyaburgervegetarianisme, der de spiser en erstatningsklump i midten, med tilbehør. Da kan du jo bare spise kjøtt da.

Det er nemlig andre grunner til å være vegetarianer enn dyrebeskyttelse. Magnus har ikke spist kjøtt på ti år, og det er fordi kroppen hans har det så mye bedre når han spiser planteføde.

Men å ikke spise kjøtt er en av de minst «speisa» tingene Magnus har drevet med.

– Du aner ikke hvor mange workshops jeg har vært på opp i gjennom.

Han kommer med en lang regle: healing, yoga, meditasjon, krystaller, neuro linguistisk programmering og kanalisering der ikke-fysiske vesener prater gjennom folk.

– BRRRRRRR, AAAAAAA, CHICKACHICKZZZ. Hva mer? Nei, hvertfall! Alt assa! Masse femti år gamle damer pluss meg, ler han.

– Jeg har kjent at det har pulsert i kroppen, og sendt diskoser med energi fram og tilbake. Plingplong! Et par uker levde jeg bare på avokado og sollys. Det var crazy!

Jeg kjenner at denne monologen nok kunne fortsatt lenge, hadde det ikke vært for at tida vår denne høstkvelden er i ferd med å renne ut. På vei ut av kafeen fisker han opp en basse fra lomma – en liten gummiknute av oppklipte sykkelslangeringer.

– Basse, eller «hacky sack» som det heter internasjonalt, er noe av det morsomste jeg vet, sier han mellom triksene. Han er god, og bassen rører ikke asfalten en eneste gang, der i skumringen utenfor kaféen.

Det er fint å vite at Magnus alltid har med seg noe som kan lette på energitrykket.