Masteroppgave ble humorfestival

Mikkel Angelo Anchissi Joner har alltid følt seg dratt mellom to verdener. Mellom øst- og vestkantmiljøet i Oslo, mellom det norske og hans peruanske røtter og mellom hans realfaglige interesser og kreative lyster.

Standup var stedet hvor perspektivet hans ble ønsket velkommen. Derfor var det kanskje ikke så rart at mastergraden fra NTNU endte opp som en humorfestival.

Mastergrad i egeninitiativ

Det er torsdag, bedre kjent som «vorsdag», på Antikvariatet. Baren har fylt seg opp med både unge studenter og godt voksne trøndere, alle sammen med en Dahls pils i hånden. Det er duket for en lattermild kveld, og Mikkel er kveldens konferansier.

Ikke bare er han ansvarlig for denne kvelden; han er mannen bak hele festivalen. Som masteroppgave har Mikkel bestemt seg for å arrangere Trondheim humorfestival – den første humorfestivalen som har sett dagens lys i Trondheim.

– Å få folk til å le er den beste følelsen i verden, forteller Mikkel.

Han er nå ferdig med sivilingeniørstudiet industriell design, og mens masteroppgavene typisk handler om produktdesign eller visuell kommunikasjon, fikk Mikkel godkjent å arrangere en humorfestival.

– Jeg har master i egeninitiativ, forteller han entusiastisk.

Mikkel ønsket å bruke designmetodikk for å arrangere festivalen.

– Jeg skulle finne problemene som kan oppstå før festivalen er i gang, og så designe en festivalopplevelse ut ifra det.

Mens de fleste festivaler arrangeres på nytt og har flere forsøk på å komme frem til suksessoppskriften, hadde Mikkel derimot kun én masteroppgave. 

At han kun hadde ett forsøk gjorde det ekstra utfordrende å tilfredsstille de tidvis motstridende behovene til komikerne og publikumet.

– Et eksempel er at vi ønsker å skape en plass hvor lokale komikere kan skinne og teste ut nye konsepter. Publikum ønsker derimot ofte store navn, sier Mikkel. 

Han var derfor spent på om det kom til å klaffe til slutt.

LES OGSÅ:  Birk skulle eigentleg til Bergen, men etter éin kveld endra alt seg

De kleine klovnene 

Under kveldens standupshow får vi presentert en salat av folk, som datanerden som kvier seg for å flørte med damer, eller fyren Mikkel omtaler som «den hviteste svarte karen som eksisterer».

Vi har sett dem før: selverklærte humorister og «lanky» gutter med alt for mye selvtillit. Eller er det snarere nevrotiske og sjenerte typer som finner trygghet i å gjøre humor ut av sine pinlige episoder. 

 – Hvis jeg skulle forklart konseptet standup til noen som ikke visste hva det var, ville jeg sagt at man skal gå på en scene med mikrofon og prøve å være morsom.

Mikkel smiler og fortsetter.

 – 99 prosent av folk hadde svart med: «nei, ikke faen». Man må virkelig ha kjærlighet for sjangeren for å frivillig utsette seg for det.

Han beskriver den arketypiske standupkomikeren som en klein, men morsom gutt. Videre forteller han at kvinnene er savnet i miljøet, og selvfølgelig også er velkomne.

LES OGSÅ:  Fadderukens finurlige figurer

Flytende identitet

Kreativ blant ingeniørene og analytisk blant kunstnersjeler. Halvt norsk og halvt peruansk. Hele livet har Mikkel følt at identiteten hans er flytende og dratt mellom to verdener.

 – Jeg vil ikke si identitetskrise, men jeg har ikke helt visst hvor jeg skal passe inn, sier han.

Mikkel forteller at bakgrunnen hans har fått ham til å stille spørsmål rundt sin egen identitet.

 – Det er ingenting av dette som automatisk oversetter til humor. Likevel tror jeg at de som ønsker å få folk til å le ofte har et litt annerledes perspektiv på ting.

Han forteller om hvor blottleggende det kan være å dele personlige opplevelser. At det kan være nervepirrende å stå på scenen nettopp fordi man stiller seg selv i en sårbar situasjon.

 – Man stilles ofte i et ekstremt dårlig lys. Fort fremstår du enten som et rasshøl, eller bare patetisk.

Likevel motiveres han av å fortelle en historie som ikke har blitt fortalt så mange ganger før.

 – Jeg tror folk trenger å se seg selv på scenen. Jeg kan snakke om ting som er ganske unikt for mitt liv, men prøver å formulere det på en måte som gjør det universelt.

Memento mori: vendepunktet for standup-reisen 

Første gang Mikkel gjorde standup var i september 2022. Det var under sommerjobben mens solen stekte som verst at han begynte å høre på meditasjons-podkasten til appen Waking up. Det var den som til slutt skulle dra ham opp på scenen.

– Podkasten handlet om tidsplanlegging for dødelige, sier Mikkel.

Han forteller at grunnen til at vi prokrastinerer og ikke gjør de tingene vi alltid drømmer om er fordi vi ikke har akseptert at vi er begrensede skapninger. 

– Vi vet rent intellektuelt at vi kommer til å dø, men vi forstår ikke hva det innebærer.

Kanskje var det kjedsomheten fra jobben som fikk ham til å stille spørsmål ved hvor han var i livet i forhold til det han ønsket å gjøre. Podkasten foreslo å lage en prioritert liste over alt man vil oppleve før man dør.

– Nummer én for meg var å reise alene. Nummer to var standup.

Han trosset frykten for å være ensom og bestilte solotur til Danmark.

– Jeg var pissredd; jeg syntes idéen om å reise alene var skikkelig skummel. Men så gjorde jeg det, og overlevde. 

Mestringsfølelsen ga mersmak, og før han visste ordet av det satte han i gang med neste punkt på listen. Han hadde nylig sett en kompis gjøre standup på Instagram, noe som ga en ny selvtillit. 

 – Han var jo ikke spesielt morsom engang. Hvis han kan gjøre det, så kan jeg også, sier Mikkel begeistret.

Da han endelig kom seg på scenen angret han ikke.

 – Fy faen, så levende jeg følte meg.

Pikk-vitser eller politisk agenda

Noen standupkomikere ønsker å være opposisjonsstemme mot status quo, andre er tilfreds med å levere penis-vitser på scenen. Selv er Mikkels førsteprioritet å være «drittlættis», og dernest å åpne for en samtale – uten at den nødvendigvis må være banebrytende.

 – Jeg prøver å presentere en vinkel på det man ikke pleier å se eller snakke om, forklarer han.

På showene hans prater han ofte om identitet, kjønnsroller og rasisme. Han forteller blant annet om de utrolig lave standardene noen kvinner har til menn: Damer som blir imponert over fedre som faktisk passer på barnet sitt, eller en jente som var takknemlig fordi han ikke presset henne til å ha sex.

– Jeg ble med en jente hjem som jeg ikke lå med, og da jeg fortalte det til kompisen min begynte han å le og gjøre narr av meg for at jeg hadde «fakka opp på målstreken».

Han mener det er mange usunne, men samtidig morsomme, idéer man har om de forskjellige kjønnsrollene som aldri adresseres.

– I bunn og grunn så lo han av meg for å ta et nei for et nei, noe som er en helt syk ting å gjøre. 

Mikkel tror mange gutter har en idé om hva det vil si å være mann. Han ønsker å ta tak i den idéen og kødde litt med den. 

Han hadde også en vittig respons på vennens kommentar: 

– Takk for tipset, Epstein, skal huske det neste gang.

Flytter fra landets beste publikum

Nå begynner Mikkel å bli en rutinert standupkomiker. Han forteller at han opptrer et par ganger i måneden, med et par småturné- og firmajobber i tillegg.

Som ferdig studert i Trondheim går veien videre mot Oslo. Dessverre er det ikke lett å trenge inn i storbyens komikermiljø.

– Alle som vil leve som komikere reiser til Oslo, og det fører til stor konkurranse.

Han er ikke i tvil om at han kommer til å savne den gode, varme stemningen i det trønderske miljøet. 

– Jeg elsker Antikvariatet på Bakklandet. Det er den beste vibben, og det beste publikummet. Den beste scenen, liksom. I hele landet, faktisk, sier Mikkel. 

Han forteller at standupmiljøet i Trondheim er kjent nasjonalt for å være skikkelig bra og hyggelig.

– I Trondheim er komikerne opptatt av at vi sammen skal ha en bra kveld, mens i Oslo er de opptatt av at du skal gjøre det bra selv.

Nok en gang må Mikkel ut av komfortsonen, men som han selv sier:

– Hvis du har en liten følelse av at dette kunne vært gøy, så prøv. Man er sykt nervøs når man starter. Det er det skumleste, men man føler at man lever også. 

Mikkel tilføyer at humorfestivalen gikk bra til slutt, med flere utsolgte kvelder og høylytt latter fra salen.

LES OGSÅ:  En forbedring av studiestøtten i horisonten