En tur under toglinja

Du rusler bortover Solsiden. Her har fiffen og trendhorene benket seg i sine nyinnkjøpte gevanter, anbefalt av de siste motemagasinene. I terasseleilighetene med parasollene sitter veletablerte par og drikker sin kalde Chablis fra krystallglass. Inne på senteret ligger de flombelyste butikkene på rekke og rad med alt du egentlig ikke trenger, men som hadde vært kjekt å ha. For en velstand!

Du setter kursen mot nord. Du passerer en motorvei, dukker under togsporet og ser deg overrasket rundt.

Jeg er visst havnet på feil klode, tenker du.

Ustelte grøftekanter og fargerike halvmalte hus. Slagord fra takstein til gulvpapp. Koselige og rotete hager, fulle av glade langhåra mennesker som tar livet med ro på en litt annen måte enn bare et kvartal unna.

VISSTE DU EGENTLIG, DU, ny i byen, eller kanskje ikke, at på den andre sida av toglinja her finnes det et lite Christiania? Et sosialt eksperiment, og et vellykket sådan, ifølge de som bor der. Med en historie så ramsalt at taxier nektet å kjøre hit, og med Ramphølet, en yngleplass for tung kriminalitet. Disse bortgjemte gatene ved havna har sett det meste – fra sosial nød og anarki til koselig «hippietime».

Fotografen og journalisten står utenfor Ramp – bar og spiseri og studerer omgivelsene. Veggmaleri, vinduspynt og forlatte byggeprosjekter som ligger strødd langs veien. På de merkeligste steder står det små kunstverk som ser ut som de kan ha en slags mystisk funksjon. Som avtalt kommer Harald Nissen, aktiv svartlamonitt og politiker i De Grønne, syklende.

– Er det stengt, ja? Ja, det var det jeg trodde. Hele mannskapet er på Storås for å lage mat, vettu. Jævla typisk. Men da går vi opp i hagen min, så setter jeg på litt kaffe, foreslår han.

I hagen er det ren og skjær idyll, med avflasset tregjerde, loddent gress og sollys som siles gjennom trekronene. Vi benker oss rundt det store hagebordet med rød duk, som sikkert har tålt tyngden av mang en hagefest opp gjennom årene. Snart kommer Harald ut med kaffe og kjeks på småblomstrete porselen. Han letter på solbrillene,

– Disse koppene har jeg fra bestemoren min, er de ikke søte? Og denne hagen er min yndlingsplass på hele Svartlamon. Når jeg sitter her, kan jeg godt tenke meg å bo her resten av livet, sier han, og tar en sjokoladekjeks. Han er en del av den indre kjernen, som består av de som har bodd her lengst, og som har vært med i kampen for å bevare plassen siden begynnelsen.

– Mange av oss stammer fra Uffa-miljøet, og kom hit på slutten av åttitallet, forteller han.

HER MÅ DET en liten historietime til. På slutten av 1800-tallet var Svartlamon, eller «Ner'lamon» som det het da, en arbeiderforstad. Her kunne man bo for en billig penge, og ha en liten jordlapp for å dyrke litt grønnsaker og poteter. Etter andre verdenskrig bestemte kommunen at området skulle brukes til industri, og begynte å kjøpe ut familier og rive husene etter dem. Store fabrikker ble bygget lengst mot nord, blant andre Tine meierier og E.C. Dahls bryggerier. Men arbeiderfolket klamret seg fast.

På begynnelsen av 80-tallet brukte kommunen Svartlamon som dumpingområde for sosialklienter. Hard kriminalitet, forfall og tung alkohol- og rusmisbruk blomstret i de falleferdige bygårdene.

– Drosjesjåførene kunne nekte å kjøre hit, og folk var redde for å gå ned hit på kveldstid, minnes Nissen

Spisestedet Ramp er oppkalt etter Ramphølet, som lå i det samme huset. Der holdt den tidas hardeste rusmisbrukerne og kriminelle bo.

– Bandittkåken, sier Nissen.

På samme tid på andre siden av jernbanelinja, utviklet det seg et anarkistisk ungdomsmiljø, «Ungdom For Fri Aktivitet», eller Uffa, i et ungdomshus i Innherredsveien. Det var tilholdssted for en rekke trondheimsband, og en viktig del av konsertlivet på den tiden. De oppdaget etter hvert de eierløse husene og det tøffe miljøet nedenfor toglinja, og slo seg ned her.

Harald Nissen forteller at de var inspirert av radikale miljøer lenger ned i Europa, og okkuperte noen av husene.

– Det var litt komisk, vi hadde nok egentlig ikke trengt å okkupere. Hvis vi hadde søkt hos kommunen, hadde vi sikkert fått lov, det var jo ingen som ville bo her, humrer han og tar en slurk av den blomstrete koppen.

GRASROTBEVEGELSEN og miljøet som etter hvert utviklet seg mellom farbrikkene og havna, tok opp kampen mot saneringen som kommunen drev litt på måfå. Planen om å drive med industri så aldri ut til å bli noe av, men rivingen fortsatte likevel fram til 1990. Engasjementet fra Trondheims kunstnermiljø var viktig i kampen for bydelen. Håkon Bleken og Håkon Gullvåg malte et hus og gjorde det til kunst. Til kommunens store ergrelse kunne det ikke lenger rives.

Senere kom trusselen om en motorvei rett gjennom området, og utvidelse av Strandveien Auto. I dag er den gamle bilbutikken blitt gjort om til barnehage og kulturlokaler, og blomsterkasser og barnelek omringer nå de en gang så sterile utstillingsvinduene.

– VI ER INNE i en normalperiode, og livet på Svartlamon er godt om dagen. Vi kjemper ikke mot en ytre trussel, og er ikke redde for å bli kastet ut i morgen, sier Nissen.

Når vi sammenligner Svartlamoen med Christiania i København, har Nissen ingen sterke innvendinger, men peker på en stor forskjell, og det er at Svartlamon er akseptert.

– Vi er velkomne i bybildet, og vi samarbeider med kommunen som en alternativ bydel.

Han forteller om Nyhuset, en arkitektonisk innovasjon, som var det høyeste huset i massivt tre da det ble reist.

– Dette er den eneste plassen i Trondheim hvor man kunne fått tillatelse til å bygge noe sånt, sier han.

Svartlamoen har sammen med kommunen kommet fram til en del punkter som gjør det til en bydel utenom det vanlige.

– Kort sagt skal det være et prøveprosjekt med stort rom for eksprimentering. Nyhuset er et godt eksempel på et sånt prosjekt, sier Nissen.

Han mener Svartlamon har bevist at de fortjener livets rett, med utvikling av miljøet, oppussing av husene og stadig nye prosjekter.

– Dessuten viser Svartlamoen at Trondheim har en raushet i seg. Dette livet er ikke for alle, men det er viktig at vi er her.

Mens vi sitter der i hagen, kommer det stadig innom en og annen traver som lurer på noe, eller vil bomme en røyk.

– Det er litt som et stort kollektiv. Folk kommer innom i stedet for å ringe og spørre om det passer først, bemerker han med et smil.

I KJELLEREN PÅ NYHUSET finner vi Espen Hærnes som sitter i styret til Svartlamon. Her har også flytte- og koordineringsgruppa møtene sine. De bestemmer hvem som får flytte inn, og behandler mange søknader i året. Når de vurderer søkerne, legger de stor vekt på om de vil gi noe av seg selv og føre Prosjekt Svartlamoen videre. Trodde du kanskje at det bare var å flytte til Svartlamon?

Etter å ha snakket med et utvalg svartlamonitter er inntrykket at de er minst like forskjellige som andre folk, og brenner for helt ulike ting. Hærnes' hjertesak er å utnytte det byøkologiske forsøksområdet de har kjempet for og vunnet, som han sier. Men prosjekter og bygging krever frivillig innsats.

– Siden det ikke er lov med konsentrasjonsleirer lenger, må vi prøve pønske ut humane måter å få dratt ut potensialet til folk på, men det er ikke bare bare, ler han.

At det er en del konflikter om hva som bør gjøres, og hvem som skal gjøre det, er det vanskelig å legge skjul på. Det ser aldri ut til å bli nok frivillige hender på Svartlamon...

ET PAR HUS ovenfor Ramp står Bjørn Lønnum Andreassen og reparerer et vindu. Han vil at flere håndverkere skal flytte hit, sånn at de kan få reparert husene. Grønne fingre og andre nyttige ferdigheter står også på bestillingslisten.

– Det er bare snakk om et par timer i måneden hvis alle bidrar. Hvis vi ikke greier å gjøre det på frivillig basis, så bli vi nødt til å sette opp leia og betale folk for å gjøre det. Og det vil jeg ikke, jeg vil bo billig, sier han.

Men billig husleie er ikke det eneste som gjør at Andreassen har bodd på Svartlamon i ti år. Det er som en liten bygd i byen, mener han. Han minnes en sommerkveld han skulle lage agurksalat, men oppdaget at det var tomt for eddik.

– Også skulle jeg kjekke meg litt da, siden jeg hadde damebesøk og sånn. Det var midt i middagstida og alle kjøkkenvinduene sto åpne. Så jeg lente meg ut av vinduet og brølte «Er det noen som har eddik?!» To minutter senere fikk jeg eddik på døra. Den slags service får du ikke hvor som helst, sier han fornøyd.

I STRANDVEIEN har det poppet opp flere nye butikker den siste tiden, blant annet Svartlamoen Samvirkelag. Vi stikker hodet inn der og spør hva de driver med, og finner fort ut at vi har funnet enda flere ildsjeler, med atter en hjertesak.

– Vi vil gi økologisk mat til folket, sier Torbjørn Kallstad entusiastisk.

– Jeg synes alle fortjener å spise økologisk mat, og derfor har vi startet denne bedriften, basert på dugnadsarbeid.

Med ett hører vi en voldsom dundring rett over oss. Det er toget som kjører forbi. Det er Kallstad tydeligvis vant til, for han prøver ikke å snakke over bråket, selv om det ser ut som han har fryktelig mye og si, men venter tålmodig til det har kjørt, før han fortsetter:

– Men vi trenger flere folk som kan jobbe bare et par timer i uka. Det er bare å droppe noen episoder med Hotel Cæsar liksom, sier han engasjert.

– Kom hit og kjøp maten deres da, roper han etter oss idet vi går.

Etter hvert finner vi Ramp åpen, og setter oss med et par pils ved siden av to gutter som nettopp har flyttet hit. De nyter livet på ekte Ramp-vis.

– Hva var det som fikk dere til å søke om å bo her?

– Alle de bra folka, svarer Adrian Aas Mathisen uten å tenke seg om. Han går også barbeint, fordi han liker å kjenne gress og grus mellom tærne. Mathisen begynte å henge på Ramp og jobbe på Ivar Matlaus bokkafé lenge før han flyttet hit.

– På bokkaféen kan du kjøpe musikk, bøker og klær. Vi vil opplyse folket om anarkisme. Og så har vi en veldig fin seksjon i bokhylla som heter Dop, børst og mat, ler han.

Stian Gjelvol tilføyer at det også er det spennende kulturlivet som gjør at Svartlamon er plassen å bo. Verkstedhallen kultur og næringslokaler, som åpnet i vår, er et viktig skudd på det treet.

IDET VI GÅR hjemover mot undergangen slår det oss hvor mye de har greid å få til i ren dugnadsånd. Vi tør nesten ikke tenke på hvor flott det ville ha blitt hvis bare alle hadde jobbet to timer til...