Gutten fra Drammen

– Enten ville jeg blitt drept der, eller så hadde jeg blitt noe jeg helst ikke vil bli.

Saber Samee ser ut i det folketomme rommet og sukker lavt, mens han mimrer tilbake til tiden i Afghanistan. Det svarte håret er dratt bakover, og under hans kraftige øyenbryn stråler to vennlige øyne.

— Det er komplisert. Regjeringen i Afghanistan er svak. Den reelle makten ligger hos rike menn, som en slags mafia. Familien min solgte gull og smykker for å gi meg et nytt liv og få meg ut.

Han lener seg fram mot bordet, løfter den ene pekefingeren og senker stemmen.

— Noen menn hadde kidnappet sønnen til en fyr og forlangte penger. Fyren trodde det hele bare var kødd. Det var det ikke. Etter en uke sendte de sønnens fingre, etter en uke til kom hodet hans.

Har funnet lykken

I snødekte Trondheim er det maskiningeniørstudenten Sabers imøtekommende blikk og faste håndtrykk som varmer. Den 30. august 2010 ankom han Norge. Datoen er for alltid brent fast i hukommelsen.

— Det var mitt Everest, og jeg kom fram med alle kroppsdelene intakt. Saber smiler lurt.

Var Norge målet?

— Det å komme seg vekk var målet. At det ble Norge var tilfeldig, forteller Saber.

Han ser ut av vinduet. Den lave vintersolen er i ferd med å gå ned.

— På veien er det forhold som tilrettelegger hvilke ruter som er mulige, samtidig som det avhenger av smuglere.

Er du en lykkejeger?

— Hva mener du?

Har du funnet lykken her?

— Jeg vil si det. Jeg er veldig glad her, og det er flere grunner til det. Se på Norge i forhold til mitt hjemland. Det kunne ikke gått bedre. Jeg har mat, penger, et hjem, studielån, og trenger ikke bekymre meg. Jeg er lykkelig fordi i Norge har du mulighet til å bli noe dersom du jobber hardt. Det er trygt her, man kan ytre seg uten at noen andre drar deg ned eller diskriminerer deg.

METALLMENNESKET

I barndommen var Saber ifølge seg selv en rampete og bekymringsløs gutt. Familien bodde i Dubai, der faren også jobbet. Så snudde alt. Sabers far døde, og familien ble kastet ut av emiratet som er kjent for sitt nesten totale fravær av arbeiderrettigheter.

— Alt gikk så fort. Plutselig var vi tilbake i Afghanistan, uten penger, uten skolegang. Det var en helt ny virkelighet, et mareritt.

Som tolvåring måtte Saber brått bli voksen. Nå var han ansvarlig. De måtte passe på søstrene og kunne ikke forvente at moren behandlet Saber som en liten gutt lenger.

— Det finnes ikke noe fungerende statlig organ som tar vare på deg i Afghanistan.

Saber måtte vise styrke overfor søstrene sine.

— For å gjøre metallet sterkere må du varme det opp for så å hamre og hamre. Hamrer du hardt nok, desto mer motstandsdyktig blir metallet. Jeg tror det samme gjelder oss mennesker. Blir du banket hardt og lenge nok, vil du stå fram sterkere når det hele er over.

Er du religiøs?

— Ja, jeg er det. Det gir meg styrke. Alt får en mening. Det er en mening at jeg kom hit, en mening at jeg skal fortsette å studere. Det er som en vei som blir åpnet for meg.

Blikket til Saber vandrer, og fester seg ved stearinlyset som akkurat har blitt tent. Flammen er svak, nesten hvit, før den henter styrke fra omgivelsene og blusser opp.

SABERS SONDERWEG

– De ba meg om å skrive under på et dokument som sa at tvangsekteskap var ulovlig i Norge.

Han smiler bredt.

— Det var det første de spurte om, liksom.

Fremme i Oslo fant Saber politistasjonen og søkte asyl. I et fremmed land følte Saber seg som en observatør i sitt eget liv. Hva var riktig, og hva var ikke riktig? Han ante ikke.

Lyset fra vinduet treffer ansiktet og synliggjør en alvorlig, men vennlig mine. Han folder hendene sine og virker fokusert.

Saber tilbrakte to måneder på Hvalstad, et mottakssenter for mindreårige asylsøkere.

Dagene gikk med til fotball. Gjerne så lenge som mulig for å drøye tiden, for da slapp Saber å gå inn på rommet igjen. Der fikk nemlig tankene tid til å gro og feste seg. Spørsmålene hopet seg opp i hodet til Saber.

— Hva faen gjør jeg 7 000 km unna hjembyen min? Det sprang i hjernen min.

Utenfor vinduet passerte det tog. Ofte kunne Saber sitte i timesvis og telle dem mens tankene fløy. Han beskriver tilværelsen på mottaket som et venterom med kamera, men etter to måneder kom overføringsbrevet. Dersom det lå en flybillett i brevet var det som å få dødsstøtet. Gutta på mottaket brukte å tøyse med hverandre om den lange turen til Nord-Norge.

— Oi, du skal helt til Nord-Norge. Eeh, vi sees aldri, sa vi til hverandre.

Saber ler ordentlig og ekte for første gang. De klare, brune øynene hans blir en del av latteren som brer seg over ansiktet.

Valgte vekk voksenopplæring

I brevet til Saber lå det en bussbillett. Det betød en tre-fire timers tur til den skogkledde bygda Trysil. Her fikk Saber tildelt en verge, Ove Arvid, som skulle bety mye. Saber beskriver han som en person med en unik evne til å motivere.

— Ove Arvid tok seg tid til å hjelpe meg med språket, han lærte meg om norsk kultur, men pekte også ut realistiske mål.

Etter fire måneder på asylmottaket i Trysil gikk veien videre til Lier i nærheten av Drammen. Her bodde Saber i et bofellesskap sammen med andre enslige mindreårige.

Både hjemme og på voksenopplæringen omgikk Saber innvandrere. Han var for gammel for ungdomsskole, og ikke kvalifisert for norsk videregående.

— «Hvordan skal jeg lære meg norsk», sa jeg til meg selv. Dette går ikke. Jeg skjønte at dette ikke var miljøet eller stedet for meg.

Saber ville vekk fra voksenopplæringen, møte norske ungdommer, og lære av dem. Fristen for å søke vidergående var gått ut, men rektoren på Lier voksenopplæring sendte brev til fylkeskommunen og la til rette for at Saber kunne ta norsk, engelsk og matteeksamen. Han besto, og i løpet av sommeren kom beskjeden om at han hadde kommet inn på St. Hallvard videregående skole i Lier.

Nå hadde Saber tatt steget inn i et ukjent territorium, og kunne bestemme kursen på sin egen framtid. Videregående ble symbolet på Sabers transformasjon. Der lærte han seg språket godt, og ble bedre kjent med norsk kultur, normer og verdier.

— Jeg lo av vitser jeg ikke skjønte, og lot som om brødskivene smakte godt …

Han ler godt igjen, hoster og tar seg en slurk med vann. Praten, som har gått kontinuerlig, har gjort Saber tørr i halsen.

— … noe de ikke gjør. De er tørre og umulige å spise, fortsetter han.

Det kom til et punkt der Saber var det han selv kaller «avkjølt». Metallet hadde stivnet. Han turte å gjøre feil, si hva han ville, og bli med i samtalene med sine medelever. Dette ble et slags vendepunkt.

Saber så at menneskene rundt ham levde et helt annet liv, og han forsto at han ikke kom langt dersom han hele tiden sammenlignet medelevens verdier med sin egen bakgrunn.

— Jeg tvang meg inn i miljøet til gjengene på videregående. Etterhvert begynte jeg å tenke annerledes og få et annet perspektiv på livet og framtiden min her.

ET PERSONLIG PERSPEKTIV

Saber tror dagens flyktninger motiveres av det samme som ham.

— De som velger å flykte, gjør det fordi de ønsker et trygt og bra liv. Og et bra liv er ikke å sitte på ræva og motta penger fra NAV.

Hvordan er det for deg å følge med på flyktningsituasjonen?

— For det første er ikke kapasiteten stor nok, men samtidig florerer det argumenter som ikke har noe med saken å gjøre.

Saber påpeker at det er et problem at mange familier blir plassert på samme sted, og at deres barn leker med hverandre og ikke med etniske nordmenn.

— Da får man ikke den viktige blandingen. Det er jo folk som er født og oppvokst i Norge som sliter med å få seg etnisk norske venner. Et sted bør aldri bli kjent for ha mange utlendinger. Det burde ikke gå så langt, fortsetter Saber.

Saber er engasjert, og nevner debatten som oppstod da noen ville stå vakt utenfor et asylmottak for å beskytte samfunnet mot farlige innvandrere.

— Hva slags bilde skal vi sende til asylsøkere og nye landsmenn? Hvordan skal de klare å gi hjertet sitt til det norske folket med slik oppførsel?

Han stopper opp. Solen har gått ned, men inne fungerer de muntre kafésamtalene, Sabers søkende øyne og hans ro som erstatning for det tapte lyset.

— Jeg vil ikke at de som kommer hit i dag skal oppleve noe annet enn det jeg gjorde.