Hundrede år og ingenting er glemt
100 år er gått siden Albert Moss fra Bergen gikk ombord Titanic. På Sintef sitter barnebarnet Dag Bertelsen, og han har skrevet bok om bestefarens opplevelser.
Like over midnatt 15.april 1912 kjempet hundrevis av paniske sjeler om livet i Atlanterhavet der luksuskipet Titanic var i ferd med å synke. Vannet var rundt frysepunktet, og de skipsbrudne ville kun overleve noen minutter i det iskalde vannet. De fleste druknet, gammel som ung. Nå var det hver mann for seg selv, og blant dem var Albert Moss fra Bergen.
– Albert hadde sammen med noen få andre menn funnet frem til en sammenleggbar livbåt som ikke hadde blitt låret på vanlig måte. De fleste av folkene om bord hadde trukket akterover etter hvert som skipet sank dypere i vannet. Albert foreslo at man skulle sette seg opp i livbåten og gli ut på vannet, men like etter ble livbåtene og folkene omkring skylt på sjøen av en stor bølge. Livbåten ble da liggende med kjølen i været,forteller Dag Bertelsen, som til vanlig jobber som seniorforsker på Sintef i Trondheim.
Så de siste livbåtene forsvinne
I 1912 var Albert Moss 29 år gammel. Han hadde allerede rukket å være med på et skipsforlis, men var nå klar for å mønstre på dampskipet «Norheim» som lå i Philadelphia i USA. Reisen dit skulle gå med Titanic.
– Albert kunne fortelle om en stille og rolig tur over Atlanteren, med bra standard på tredje klasse, sier Bertelsen.
Sammen med to norske kolleger lå han i lugaren sin på nederste dekk da Titanic støtte på et isfjell, like før midnatt 14. april 1912. Han kom seg raskt ut, men som de fleste andre på skipet været han ingen fare. Titanic kunne jo ikke synke. Kort tid etter stod han likevel på akterdekket og så på låringen av livbåtene.
– Da skjønte han at dette var alvor og dro tilbake til lugaren for å hente noen personlige eiendeler. Men vannet stod for høyt, og når han kom seg opp på akterdekket igjen var alle de ordinære livbåtene borte, forteller Bertelsen.
Siste som ble reddet
– Albert var nok ikke i vannet mer enn fem minutter, selv om han i ettertid mente det var en hel time, sier barnebarnet.
Han oppdaget den nå kantrede livbåten et stykke unna, og la på svøm. Da han nådde frem til båten lot ikke mennene han komme opp på kjølen, den var allerede for full. Men da annenstyrmann Lightoller ankom på motsatt side rettet alle mennene sin oppmerksomhet hit, og Albert så sitt snitt til å klatre opp på båten.
For å holde balansen og ikke bli avkjølt i det kalde vannet måtte de stå oppreist på den hvelvede livbåten. Slik stod de i to-tre timer. Men motet holdt dem oppe, en av telegrafistene visste at skipet Carpathia var på vei.
– Da det begynte å lysne av dag så de de andre livbåtene et stykke unna. Ved hjelp av en signalfløyte fikk de tilkalt livbåtene som kom til unnsetning. Mennene fra den kantrede livbåten var de siste av de 700 overlevende som ble reddet fra Atlanterhavet, og Albert gikk ombord i Carpathia åtte timer etter at Titanic hadde truffet isfjellet, forteller Bertelsen.
Kjente han egentlig ikke
Selv snakket Albert aldri om opplevelsene fra Titanic med familien. Opplysningene fra hans sjøliv har familien fått gjennom de fem intervjuene han ga i sitt liv.
– Jeg husker vi leste en omtale om Titanic i et magasin som het «Det beste», og da fikk vi vite at bestefar var med på båten. For oss var han en helt vanlig bestefar, men vi har jo egentlig ikke kjent han i det hele tatt, sier Bertelsen.
Albert Moss fortsatte sitt sjømannsliv også etter turen med Titanic, og opplevde å bli torpedert både under første og andre verdenskrig.
– Først tenkte jeg å skrive en bok om bestefar for familien, siden han har opplevd så mye. Men etter hvert dukket det opp såpass mye spennende materiale at jeg tenkte det ville ha interesse for andre også, sier Bertelsen.
Boken «Titanic og to verdenskriger. Om Albert Moss og hans begivenhetsrike sjømannsliv» er nå å finne hos bokhandlerne.
