Notorisk nettverker

Julien Bourrelle har studert ved seks universiteter, tatt en dobbel mastergrad, begynt på en doktorgrad og snakker fire språk flytende. Nylig gav han ut tegneserieboken The Social Guidebook to Norway som beskriver nordmenns merkverdige oppførsel for utlendinger. Illustrasjonene fra boken har han lagt ut på Facebooksiden I Fucking Love Norway som har over 25 000 likes.

NORDMENN

I leiligheten hans ligger det rundt 1 000 eksemplarer av boken han nå jobber iherdig med å markedsføre. Målet med den er å beskrive de vanligste situasjonene der nordmenn ofte blir misforstått for å være kjipe, bringe fram hvorfor det er sånn og skape en felles kulturforståelse. Mange utenlandske studenter synes nordmenn er uhøflige, overlegne og frekke, forklarer Bourrelle som selv mener det skyldes en rekke misforståelser.

– Høflighet betyr noe annet i Norge. Nordmenn ønsker ikke å forstyrre andre. Hvis du skuffer borti noen på gata, ser du om personen overlevde, så går du videre. Nordmenn sier noe bare om de har god grunn til det. Dette ser jeg også i meg selv.

I sin plettfrie leilighet på Møllenberg forteller Bourrelle med mye engasjement og intens øyekontakt hvordan han opplever nordmenn. Øyekontakten varer mye lenger enn norsk norm.

– Da jeg flyttet til Europa sa broren min at jeg kom til å bli der for alltid for jeg er så lik europeere. Særlig det at jeg er en seriøs type og ofte blir irritert av forstyrrelser, sier han og forteller videre at han verdsetter respekten nordmenn har for hverandres privatliv.

BARRIERER

Bourrelle slår fast at nordmenn gjør ting på sin egen måte. Særlig rekkefølgen handlinger blir gjort på er verdt å nevne. Ønsker man å bli kjent med noen i Norge, blir man som regel med på en etablert aktivitet. Man ønsker ikke å skape sitt eget rammeverk. Nordmenn blir med i noe organisert, og de kan bruke flere måneder på å be noen hjem på middag.

– Du er nødt til å oppsøke mennesker for å danne et nettverk. Bokprosjektet mitt hadde ikke vært mulig om jeg ikke oppsøkte mennesker direkte. Hvis noen inviterer deg på en kaffe: si ja og bli med. Hvis noen inviterer deg til et arrangement med spennende personligheter, ikke skyld på at du har en oppgave som skal skrives. Ti år fra nå vil du ikke huske om du fikk C eller B på den oppgaven uansett. Du vil huske menneskene du ble kjent med på arrangementet.

INTEGRERING

Da Bourrelle først flyttet til Trondheim la han særlig merke til at alle utvekslingsstudentene bodde på Moholt studentby. Han fant ut at det samme er tilfellet i Oslo, der alle bor på Kringsjå. Selv valgte han å flytte inn i et typisk studentkollektiv med syv andre for å bli bedre kjent med nordmenns holdninger og livsstil.

– Et av de største problemene for utvekslingsstudenter når de kommer til Norge er at de blir plassert i «båser». Da får de ikke etablert et nettverk med nordmenn.

Jeg klager ikke på nordmenn, jeg prøver bare å forstå dem

KULTURSJOKK

For ni år siden fikk Bourrelle en unik mulighet. Han ble tilbudt et utdanningsstipend på mastergradsnivå gjennom Den europeiske romfartsorganisasjon, men svarfristen var bare på noen få dager.

To måneder senere satt han på et fly til Tyskland.

– Jeg tror få ville takket ja til en slik mulighet fordi det er vanskelig å avlyse etablerte planer. Men har man en sjanse til å gjøre noe spesielt, må man bare ta den.

Etter tre år i henholdsvis Tyskland og Spania flyttet Bourrelle til Trondheim for å begynne på doktorgraden innen nullutslippsbygninger.

Han ler høyt når han blir spurt om sitt førsteinntrykk av Norge. Han forteller om en dag hvor han gikk rundt i byen i flere timer for å ta til seg inntrykk. Midt i sentrum fant han de peneste jentene han noensinne hadde sett, kledd i lange kjoler og krabbende på bakken. Før han visste ord av det var det krabbende, festkledde mennesker overalt. Det var hans første møte med fadderperioden.

– Det største kulturelle sjokket jeg har hatt fikk jeg da jeg kom til Norge. Jeg ser norsk ut, jeg er vant med klimaet, men jeg klarte ikke å knytte meg til menneskene her.

HUMOR

På doktorgradsnivå foregikk all undervisningen på engelsk da Bourrelle begynte, og det var i følge ham for få muligheter å lære seg norsk. Han mente dette var en dårlig løsning fra NTNUs side, og begynte en valgkampanje for å komme inn i NTNU-styret.

Han ønsket å endre regelen slik at doktorgradstudenter kunne lettere lære seg språket hvis de ønsket det. Slik ble han den eneste utenfor Skandinavia som har sittet i NTNU-styret.

– Hvordan kan et universitet utmerke seg internasjonalt når de ikke inkluderer ikke-skandinavere i toppadministrasjonen? Det var da jeg innså at integreringsutfordringene måtte gjøres noe med, forteller han.

Bourrelle registrerte dermed et konsultasjonsfirma, Mondå AS, og begynte å forelese om problemene. Formålet var å få utlendinger inn i det norske samfunnet i tillegg til å hjelpe nordmenn å forstå hvilke utfordringer utlendinger møter når de kommer til Norge. Ofte er det de minste tingene som ingen legger merke til. Han ønsket derfor å påpeke disse tingene på en humoristisk måte slik at ingen skulle føle seg støtt.

Jeg føler meg som en utlending i mitt eget land

– Det er lov å erte litt og få frem poengene med humor. Jeg ønsker ikke å kritisere noen, slik andre som holder på med liknende prosjekter gjør. Det er for eksempel ting Jenny Blake har skrevet i boka Brown Cheese Please jeg aldri kunne skrevet. Jeg klager ikke på nordmenn, jeg prøver bare å forstå dem. Jeg vil at nordmenn skal være akkurat sånn de er, men man må huske på at en spanjol ikke vil forstå alt ved den norske væremåten.

VELLYKKET RUNKERING

Bourrelle har oppnådd kontakt med flere mennesker enn de fleste nordmenn gjør i løpet av et helt liv. Han forteller ivrig om minglesammenkomstene han arrangerer hvert semester, der han inviterer unge og lovende fra Trondheim.

– Nordmenn må bli mer uredde. Møter du en person du synes virker interessant, så be ham eller henne ut på middag. Jeg kan garantere at ingen sier nei, forklarer han.

Bourrelle er ikke redd for å invitere interessante mennesker hjem til seg. Han drypper med jevne mellomrom familiære navn inn i samtalen. På hans lukkede sammenkomster er blant annet lederen for Samfundet og begge festivaloverhodene for ISFiT og UKA mulig å treffe. Den utypiske væremåten har gitt ham et omfattende nettverk, men ikke alt er rosenrødt i nettverksriket.

Han håper flere jenter dukker opp på neste sammenkomst.

– De har som vane å avlyse i siste liten, selv om jeg maser.

De fleste avslutter et intervju med å håndhilse og takke for praten. For en flørtete og karismatiske franskkanadiere er det heller mer naturlig å gi en intim klem, smile pent og legge til journalisten på Linkedin. Ikke lenge etter sender han også en venneforespørsel på Facebook.