Trondheimslosen

Tekst: Monica Kvistad Michelsen, Silje Løvstad Thjømøe

– Det var her jødene i Trondheim hadde sin første synagoge, i 1899. De var ikke særlig velkomne her i landet på den tiden, vet dere, så de fikk bare lov til å leie loftet, forteller Steinar Garlimo.

Steinar har et digert skjegg og under capsen på hodet flommer en gråsvart, sukkerspinnaktig hårmanke.

Hjerneslag

– Æ va itj i begravelsen hannes, æ hadd itj no te overs for'n, æ sjø.

– Nei, det hadd itj æ heller ,det, men æ gjor det no for datteras del da.

Ti minutter tidligere foregår en samtale i en av byens bedre bygårder i Trondheim sentrum. Samtalen er mellom to aldrende menn. Eller bygutter, som de kaller hverandre. Steinar Garlimo er den ene.

Han kjenner de fleste i byen, og går daglige byturer med turister, og ellers alle andre som vil. Gratis. Vi kaller ham trondheimslosen.

– Etter at jeg fikk hjerneslag kunne jeg ikke jobbe. Jeg er egentlig mekaniker, sier Garlimo.

Steinar støtter seg til krykken sin. Etter hjerneslaget har venstrebenet aldri helt lystret som det skal.

– Men hodet, det gikk det helt fint med, sier han, mens han peker på tinningen og ler under skjegget.

Hjerneslaget rammet ham i 2005. Siden den gang har Steinar jobbet som frivillig for Bymisjonen. Det var også etter slaget han begynte å guide.

– Folk kjenner jo knapt byen de bor i, som statuen på torget for eksempel. Det er Olav Tryggvason, det, konstaterer han.

«Pessveit»

Synagogen Steinar snakker om befinner seg ikke mange metrene fra Trondheim Torg. Husene bærer preg av å være fra en annen tid, og det er merkelig stille, med tanke på hvor nær sentrum synagogen ligger.

Ferden går videre mot Gamle Bybro. En middelaldrende dame roper og vinker til Steinar.

– Jeg får jo ikke gå i fred noe sted. Sånn er det når man kjenner halve byen, humrer han.

På spørsmål om han noen ganger synger på turene sine, for eksempel om Nidelven, myser han litt skeptisk bort på oss, for så å bryte ut i latter.

– Vet du, jeg har sangstemme som en geitost jeg. Så nei.

Steinar liker aller best å fortelle historier til barn og ungdom. Studentene ser han derimot ikke alltid like positivt på.

– De pisser jo opp etter veggene i byen. Det er derfor Ravelsveita blir kalt for «Pessveita». Men dét er ikke noe nytt med denne generasjonen, altså, presiserer han.

Drita-Rita

Videre forteller han at turene ikke er spesielt planlagte, men at han tar med folk litt overalt.

– Det spiller ingen rolle hvor vi går, for jeg kan så mye og har historie overalt, sier Garlimo.

Turistene blir derimot overraskede over at han ikke skal ha penger.

– De synes det er litt merkelig at en «bykaill» kan så mye om byen, og gjør dette gratis. Men jeg hater pengestyret i samfunnet. Jeg er ikke interessert i å tjene penger på dette, forteller Steinar, mens han vifter med krykken mot hus nummer 9 på Nedre Bakklandet.

– En maidag i nittentreogfemti ble broren min laget i portrommet her, gliser Steinar.

Han ser på det gule trebygget.

– Min mor og hennes familie ble tvangsflyttet hit under krigen, da tyskerne rev gården deres og bygget Dora der istedet, forteller han, noe nedstemt.

Bakklandet er nesten ikke annet enn gamle hus og historier for Steinar. Han forteller om bybrannen i 1846, om danskekongen som var en kjeltring, om menighetshuset som ble en pub, og om politikere som har «rasert» byen hans.

– «Drita» Ottervik kom rekende på ei fjøl fra Hitra, det er nemlig ingen som liker henne der. «Stakkars trondhjemmere» sa de på øya da hun flyttet hit til byen. Du kan bare skrive det ned, sier han.

– Jeg kjeftet opp varaordføreren sist jeg traff ham.

– Så skeivt at det er helt forjævlig

Vi fortsetter gjennom den tette trehusbebyggelsen på Bakklandet. Folk, tilsynelatende flest studenter, traver forbi oss. Syklistene humper over den ujevne brosteinen så syklene skrangler. Steinar har god tid.

– Her har det vært kaféliv helt siden slutten av 1600-tallet, informerer han.

Han nikker mot de mange menneskene som drikker kaffe ved små utebord langs brosteinene.

– Kaffen kom til Norge rundt 1680, og utover 1700-tallet hadde Trondheim sin storhetstid, forteller han.

Vi kommer til en rekke hvite trehus som deler den ujevne veien i to.

– Disse husene er nye. Før stod det et hus her som var så skeivt at det var helt forjævlig. Det var så skeivt at en skulle tro det var huset til Erling Skakke!

Steinar høster latter.

– Du vet, en araber satte en øks i halsen på ham. Det var vel i 1154, sier han.

Vår guide leder an opp en bakke, og stopper foran et hus på Møllenberg.

– Dette skiltet er feil, utbryter han.

Vi ser opp på den gamle hovedbygningen fra Sluppen gård. Det står Altona, men det lå aldri her, ifølge Steinar.

– Skal nevne det for lederen for Historisk forening neste gang jeg ser ham, dette er jo litt flaut, sier Steinar, mens han humrer for seg selv.

Nazist med kniv

Og mens historien om huset som egentlig står der fortelles, og augustsola steker i ryggen, nærmer vi oss stedet Steinar selv vokste opp.

– Det er dessverre få som følger denne huseierens eksempel, sier Steinar.

Han hytter med krykken mot et hus som renoveres. Huset har snirklete utskjæringer rundt vinduene, og skiller seg merkbart ut fra nabohusene.

– Studentene har tatt over den gamle bydelen. Husene forfaller mens eierne koser seg i spaniasolen, forteller han noe oppgitt.

Og ikke overraskende mener Steinar at ting var bedre før.

– Det var spennende å vokse opp i disse gatene på 60-tallet, skjønner du.

Han peker mot et trangt smug.

– Det gjerdet pleide guttene å hoppe over for å se hvem som var tøffest. Der bodde det nemlig en nazist som kastet kniv etter dem, forteller Steinar.

Turister i Trondheim by vet hva de vil ha.

– De er for det meste interessert i Nidarosdomen. Og når cruiseskipene ligger inne kommer mange av passasjerene som regel til Vår Frues kirke og tror de er i Domen.

Men stort sett er Steinar opptatt av å fortelle folk om Trondheimshistorien.

– Vi leste mer om Trondheims historie da jeg gikk på skolen. Vet du kanskje når byen ble grunnlagt?

Heldigvis vet vi at året var 997, og Steinar nikker anerkjennende.

– Møllenberg er Norges lengste sammenhengende trehusbebyggelse, visste dere det, kanskje?

Puleprest

Vi passerer det vi antar er en av de siste gjenlevende telefonkioskene i Trondheim.

– Den norske telefonkiosken ble designet på Gløshaugen i 1936, vet dere, sier han.

I etterkant finner vi ut at det er bergensarkitekten Georg Fasting som designet kiosken, og at han med sitt design av den senere så kjente, røde boksen, vant en arkitektkonkurranse i 1933. Fasting var imidlertid tilknyttet NTH rundt det tidspunktet Garlimo nevner.

Det viser seg altså å være hull i Garlimos fortellinger. Men gjør det noe? Historiene er like fascinerende.

På andre siden av en park skimter vi målet for turen, nemlig Bakke Gård.

– Mick Fleetwood, fra bandet Fleetwood Mac, vokste faktisk delvis opp på gården her, sier han og ser mot den herskapelige bygningen.

Videre kan han fortelle at hovedbygningen egentlig var dobbelt så lang, men at halve bygningen ble revet da gården ble parsellert på 1800-tallet.

– Det revne bygget ble bebodd av en som het kaptein Jørgen Koldvin Rosenvinge. Han kalte derfor huset sitt for Rosenborg. Gjerdet som går langs kanten av eiendommen her, skiller Rosenborg fra Møllenberg. Det har det gjort helt siden den gang, forteller han.

Steinar har også en historie på lur om opphavet til Rosenvinge-navnet.

– Det var en kar som var prest på Frosta, som het så mye som Eiler Schøller Rosenvinge. Kaptein Koldvin var en av hans etterkommere, og overtok her i 1834.

Steinar forteller at prest Rosenvinge var en driftig type.

– Han lå så mye rundt at han fikk hele 37 barn. Han hadde sett for seg å befolke hele Trøndelag alene, sier han.

Han humrer så skjegget dirrer, mens han støtter seg på krykken.