Mer enn tøying og bøying

Det er en travel ettermiddag på Stripa i Gløshaugens sentralbygg. Jeg skal treffe en av instruktørene i en av Sits mest besøkte gruppetimer. Audun Sunde møter meg med et smil. Jeg forstår med en gang hva som møter deltakerne i hans gruppetimer. Han virker spent på hvorfor jeg vil snakke med ham, så jeg starter intervjuet ved å be ham fortelle om seg selv.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, åpner han med.

Han introduserer seg som en 27 år gammel finnmarking med bachelor i materialteknologi. Ved siden av instruktørrollen studerer han kjemi- og matematikkfag på Gløshaugen. Målet videre er å søke på praktisk-pedagogisk utdanning.

Smidig overgang

– Fotball har jo vært den store kjærligheten i mitt liv, og jeg har spilt i tjue år. Ellers var jeg veldig av og på når det gjaldt idrett. Enten kunne jeg ligge i sofaen, eller så sprang jeg intervaller til jeg kastet opp. Det å ende opp som Smidig-instruktør er en litt morsom story sånn sett, sier han og ler.

Hvordan endte en fotballspiller opp som instruktør i bevegelighetstimer?

– I 2009, etter min tid i forsvaret oppdaget jeg smerter i hofta. Jeg fikk påvist Bekhterevs sykdom etter en MR-undersøkelse. Det tok tre til fire år med testing av ulike medikamenter før jeg i desember 2012 ble satt på en medisin som virket. For første gang på tre år var jeg smertefri. Det var en spesiell følelse.

Han fant fort ut at han måtte finne en annen måte å trene på som var bedre for kroppen.

– Fotball er egentlig en brutal idrett for ledd og muskulatur. I februar året etter skulle jeg for første gang prøve meg på gruppetimer hos Sit. Jeg fant noe som het Smidig og tenkte at man sikkert skulle tøye og bøye i 60 minutter. Jeg gikk skjelvende ut av timen.

Hvorfor tok du steget fra deltaker til instruktør?

– Etter å ha deltatt i Smidig-timer i ett og et halvt år begynte jeg å tulle med kompiser på fotballtrening om at dette var noe jeg ville gjøre. Det som ga meg mot til å søke var et blogginnlegg av en mannlig instruktør på Sit som etterspurte flere karer i yrket. I mars 2015 sendte jeg inn en søknad, og etter litt testing og en del kurs var jeg instruktør.

Han forteller at musikken som ble spilt i timene var en viktig grunn til at han returnerte i utgangspunktet. Et bevisst musikkvalg er noe han har tatt med seg videre til instruktørrollen.

– Dette er første semester hvor jeg bare har lørdagstimer. Før hadde jeg timer på kveldstid i ukedagene, og da kunne musikkvalget bli noe dystert. Jeg er jo fra Finnmark og har et litt kjærlig forhold til mørket. Dermed kunne det bli litt vemodig musikk, så nå har jeg prøvd å løfte stemningen litt opp igjen på lørdagsmorgenene.

Ønsker å tilrettelegge

Sunde har tilsynelatende en sterk relasjon til Smidig-konseptet. Jeg ber han utdype hva han selv legger i det.

– Selve ordet betyr vel en myk bevegelse. En jevn, fin, flytende bevegelse, svarer han med glimt i øyet.

Hva har det å si for timene dine?

– For meg betyr det å ha en best mulig flyt mellom øvelsene. Vi skal ikke gå fra å ligge på magen til å reise oss kjapt opp. Det er en kjernedel på 15 minutter, en blanding av øvelser inspirert av tai chi, yoga og generell styrketrening. Vi har også litt mer tempo for de som vil ha litt mer «pow». Jeg legger mye vekt på at deltakerne skal passe på seg selv. Derfor har vi også en avspenningsdel, noe få andre timekonsept har.

Hvorfor tror du at deltakerene kommer tilbake?

– Jeg er klar over at timen er populær, så vi har tydeligvis funnet et treffende konsept. Jeg tror at vi primært når ut til to målgrupper: de som er sterke og vil bli mer bevegelige, og de som er bevegelige, men vil bli sterkere.

Han legger til at timene kan passe for alle som faller mellom disse to kategoriene.

– Det er også litt uvant for deltakere å høre at de skal være fokusert på dem selv. Jeg pleier å si at de ikke trenger å presse seg til å gjennomføre alt. Gjør timen til din egen. Det er ikke en veldig tung økt, men den kan bli tung om du vil.

Hvorfor burde man besøke dine timer om man ikke gjør det fra før?

– Jeg vil ikke si at noen må noe som helst. Jeg tror alle kunne ha godt av å prøve det, men jeg tar det ikke personlig hvis noen kun prøver én gang. Da er jeg heller glad for at vedkommende prøvde. Trives man ikke så trives man ikke. Det var slik min fotballkarriere endte. Jeg innså hvor lite jeg begynte å glede meg til trening.

Fokuserer på billedlige formidlinger

Det viktigste for Sunde når han leder en time er flyt.

– Det handler om korte, tydelige og presise instruksjoner, noe jeg ikke alltid klarer. Jeg er også veldig klar på at deltakerne må tilpasse programmet til seg selv. Du får mer vondt enn godt av å tvinge deg ned i en bevegelse.

Mener du det er noen egenskaper det er viktig å ha som instruktør?

– Man må være trygg på eget program og kjenne de ulike vanskelighetsnivåene. Jeg fokuserer også på visuelle og billedlige formidlinger. I stedet for å si at vi skal løfte opp hendene, kan jeg si at vi skal holde Simba slik som Rafiki gjorde i Løvenes Konge.

Gjør du noe for å motivere deltakerne?

– Jeg håper de motiverer seg selv til å bli så sterke som de kan bli. Det skal ikke være et kappløp med verken meg eller andre. Det ropes heller ikke mye. En annen time jeg har, Bungee, er den rake motsetningen. Der skal det brøles.

Er det noe som utfordrer deg?

– Det er vanskelig å balansere programmet slik at alle i salen får det noenlunde til. Det er lettere å tilpasse øvelsene til de som synes det er vanskelig, men hvis det er for lett for noen er det dessverre ikke så mye jeg kan gjøre. Det handler også om å hjelpe de som finner nivået utfordrende. Dersom noen forlater timen med smerter og mistanker om å ikke ha gjort øvelsene riktig, så har ikke jeg strukket til.

Gode følelser og dystre minner

Har du noen gode eller dårlige opplevelser fra timene?

– Faktisk ikke. Jeg har heller gode følelser knyttet til timene. Det er lørdag, det er fint vær. I en god time går alt som planlagt. Det er heller opplevelser fra en lengre periode hvor man ser at en deltaker blir bedre og bedre. Jeg har nok flere dystre minner fra selve salen.

Sunde blir alvorlig i blikket.

– Jeg var redd for at dette spørsmålet kunne dukke opp. På vei til time i fjor, kvart over ti 6. februar, fikk jeg en melding av min mor om at min bestefar lå for døden. Jeg husker at jeg måtte slå av mikrofonen under en øvelse der jeg begynte å gråte. Alle tankene og Kari Bremnes på anlegget gjorde at hele følelsesregisteret slo inn. Det tok noen sekunder, så fikk jeg samlet meg.

Det blir stille før Sunde fortsetter.

– Men det er nesten synd jeg ikke kommer på en konkret positiv hendelse, sier Sunde betenkt. Den muntre treningsinstruktøren fra Kirkenes er tilbake. Vi begynner igjen å snakke om hans rolle i øktene.

Hvordan vil du karakterisere forholdet mellom instruktør og deltaker?

– Det er nesten litt vanskelig å si, for man står jo der og holder en monolog. Men etter at jeg har begynt å være mer på Gløshaugen, så hender det at noen smiler veldig til meg. Da tar det noen sekunder før jeg innser at det er en deltaker. Det kan jo være vanskelig å se når det er 35 i salen. Jeg er veldig glad i deltakerne mine, uansett hvor sjelden eller ofte de kommer.