English version

– Forskere er privilegerte i den forstand at de ofte vet ting andre ikke vet. Det er normalt, det er faget deres. Men med kunnskap kommer det også ansvar. Man kan ikke sitte rolig og si «ok, jorden brenner». Du må få frem budskapet. 

Det mener ingeniørstudenten Tiffany Tran-Heinerich. Hun kommer fra Frankrike, som er godt kjent for å demonstrere. Likevel var det utveksling i Trondheim som skulle gjøre masterstudenten til aktivist. 

Thomas Ray Haaland og Angeline Bruls stemmer i. De tre er del av et nettverk av aktivister i labfrakk som kalles Scientist Rebellion. Haaland ble med mye fordi han så at debatten rundt miljøaktivisme dreide seg mye om at aktivistene manglet kredibilitet. 

– At vi som forskere sier at vi har de samme kravene som Stopp oljeletinga, at de vet hva de snakker om, har endret debatten ganske mye. Hvis forskere kan bidra til at miljøbevegelsen blir tatt seriøst, syns jeg det er bra, og noe selvfølgelig å være med på. 

Til vanlig er Haaland postdoktor i evolusjonær biologi og forsker på hvordan fugler responderer på ekstremvær. Bruls skriver doktoravhandling om hvordan biodiversitet endres over tid og rom, men nederlenderen kjenner også på en trang til å handle nå. 

– Forskning er en ganske langsom prosess. Ved å være med i Scientist Rebellion føler jeg at jeg gjør noe her og nå, noe mer aktivt ved siden av forskningsarbeidet mitt. 

– Det er oss og Saudi-Arabia 

Scientist Rebellion (SR) er et internasjonalt nettverk av forskere og akademikere som søker å formidle alvoret i klima- og naturkrisen og viktigheten av handling nå. Ikke-voldelig sivil ulydighet er et hyppig brukt middel. 

SR startet i 2020, og Scientist Rebellion Trondheim ble opprettet våren 2022. I Trondheim er det 30 til 40 aktive medlemmer, mest forskere og noen studenter. Haaland forteller om en organisasjon med horisontal struktur, uten leder og bindingstid. Dette delvis som filosofi, delvis av praktiske grunner: 

– Nå er jo det å organisere ulovligheter ganske ille, men så er det ikke det vi driver med heller. Vi er individer som gjør dette fordi vi føler på et moralsk ansvar. Det må settes noe i system for samarbeidets skyld, men alle styrer seg selv. 

Tran-Heinerich forklarer at SR Trondheim sine fokusområder er utfasing av olje og gass, formidling om klimaendringene og mobilisering til handling. 

– Vi har sett at Norge spesielt har et problem med klimafornektelse, så det er noe vi prøver å gjøre noe med, utdyper hun. De viser til EU-studien fra 2022, hvor det kom frem at én av fire nordmenn ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte. 

Haaland legger til: 

– Norge er verst i Europa. Det er oss og Saudi-Arabia. Så vi har en jobb å gjøre. 

Klimakaféer og kurs i sivil ulydighet 

Og metoden? Scientist Rebellion er nok mest kjent for demonstrasjoner og sivil ulydighet. For du stod kanskje fast i kø da en gjeng forskere gjorde en «slow march» over Elgeseter bru i november i fjor, eller så du kanskje at de blokkerte veien foran Samfundet? 

Haaland understreker at aksjonene bare er toppen av isfjellet av det de driver med. 

– Aksjonene er på en måte kulminasjonen av alt vi gjør. Mye går ut på mobilisering av professorer og studenter. Så har vi også kunnskapsformidlingen, for eksempel gjennom foredrag eller klimakaféer på Antikvariatet

Videre forteller Haaland at de jobber mye på den vitenskapelige arenaen. Dette går mye ut på å publisere forskningsartikler om temaet, men også mobilisering av forskere på konferanser: 

– Faktisk har vi hatt trening i sivil ulydighet som ikke-voldelig aksjonsform på vitenskapelige konferanser. Det var veldig kult. 

Sist, men ikke minst satser de på tilstedeværelse i medier og sosiale medier. Det er nettopp dette formidlingsarbeidet (altså ikke den sivile ulydigheten) som gjorde at organisasjonen i januar fikk prisen «Communicator of the year» ved Fakultet for naturvitenskap på NTNU. 

– For meg var det et signal på at fakultetet anerkjenner det formidlingsarbeidet vi har gjort, at de tar det seriøst og støtter det, sier Bruls. 

Haaland forteller at forskerkollegaer på NTNU stort sett har vært positive, og at motstanden har kommet mest fra private forskningsorganisasjoner. Han syns likevel det var ganske betydningsfullt å få prisen fra fakultetet: 

– Det var definitivt mye debatt rundt denne prisen, så jeg syns de hadde baller da de faktisk gjorde det.

Heller hjemme enn i fengsel 

Pris eller ei, Tran-Heinerich er tydelig på at sivil ulydighet fortsatt er nødvendig. 

– Vi er ikke ute i gatene for moro skyld. De som blir arrestert, har mer lyst til å sitte hjemme enn i fengsel. Problemet er at dette skaper mest oppmerksomhet, dette retter søkelyset mot saken, og spesielt når noen blir arrestert.

Bruls peker på at dette viste seg å være det mest effektive i borgerrettighets - bevegelsen i USA og India og i feministbevegelser. Hun håper på samme effekt i miljøbevegelsen. Hun legger likevel ikke skjul på at det krever litt av henne. 

– Jeg er en som alltid venter på grønn mann før jeg går over veien. Jeg gjør aldri noe som ikke er lov. Så det er ganske interessant å ta et bevisst valg om at «ok, i dag skal jeg gjøre noe jeg ikke bør, ifølge loven». 

Tran-Heinerich og Haaland beskriver aksjoner og sivil ulydighet som en blanding av positivt og negativt stress. 

– Demonstrasjonene er ganske givende, selv om du selvfølgelig skulle ønske at de ikke var nødvendige. Samtidig er det veldig lett å føle at det er den riktige tingen å gjøre.

Kan man være forsker og aktivist samtidig? 

– I mange land i verden kan du ikke protestere eller bli forbundet med noen som gjør ulovlige protester. I Norge har vi faktisk dette privilegiet, forklarer Haaland. 

Aktivistene forteller om forskere i andre land som har mistet jobben fordi de var aktivister. Selv mener de det bør være fullt forenlig å være forsker og aktivist. Bruls slår fast at idealet om den nøytrale og objektive forskeren er utdatert. 

– Jeg har lært at idéen om den nøytrale forskeren kommer fra middelalderen. Datidens forskere var også munker som måtte leve en «renere» livsstil for en renere forbindelse til Gud. 

Hun fortsetter: 

– Selvfølgelig må forskningen min være nøytral, og jeg kan ikke finne på data, men jeg mener at det ikke begrenser meg når det kommer til å ytre meningene mine utenfor jobbsammenheng. 

Haaland trekker linjer til debatten om ytringsfrihet i akademia som har rast gjennom vinteren, spesielt på NTNU. 

– Å begrense dem som vet best, å ikke la dem kommunisere på den måten de ser som hensiktsmessig, er ikke bra. Jeg synes det er veldig viktig at vi snakker om dette; for meg er det åpenbart at vi ikke gjør noe galt. 

– Å begrense dem som vet best, å ikke la dem kommunisere på den måten de ser som hensiktsmessig, er ikke bra. Jeg synes det er veldig viktig at vi snakker om dette; for meg er det åpenbart at vi ikke gjør noe galt

På spørsmål om de er bekymret for at forskningen skal tolkes som forskning med en agenda, understreker TranHeinerich at fullstendig objektivitet uansett er umulig. 

– Altså: Alle har jo en mening. Du er aldri helt objektiv. Men så lenge forskere følger vitenskapelige metoder og er transparente i forskningen sin, ser jeg ikke hvorfor dette skulle være et problem.

Hun påpeker også at mye annen forskning er knyttet opp til bakenforliggende interesser. 

– Det blir litt det samme som at forskerstillingen din sponses av Equinor. Du kan ikke være helt objektiv i den forstand

– Oljepengene er overalt 

Når vi spør hva de tenker om NTNUs samarbeidsavtale med Equinor, ler de litt. Haaland svarer omsider: 

– Mange biologer er imot den. Vi har også flere geologer i gruppa som jobber tett opp mot Equinor. De er enige med oss, men kan samtidig ikke gå ut og si noe om dette, fordi Equinor ville tatt det dårlig. Det er mye penger i dette. 

Således ser forskeraktivistene på seg selv som en motvekt til andre sterke interessenter.

– Oljelobbyistene og oljepengene er tungt til stede på NTNU, Samfundet og i studentorganisasjoner. De er overalt, forklarer Haaland. 

Avstemningene om oljespons på Samfundet har de også fått med seg. Senest februar i år stemte medlemmene i storsalen på Samfundet mot resolusjonsforslaget som skulle hindre videre samarbeid med Equinor. Haaland syns det er bekymringsverdig at det virker vanskelig å drive med kultur, sport og studentfrivillighet uten den store oljesponsoren. 

– Samtidig skjønner jeg studentene, og at de ikke vil miste UKA som de kjenner den. For meg blir det et stort symptom på et stort problem.

Medisin mot klimaangst 

Haaland trekker frem et annet symptom på det store problemet, nemlig fenomenet klimaangst. Han tror at dersom professorer og formidlere har en mer ektefølt og ærlig tilnærming til klimakrisen, vil det være sunt for alle. 

– Jeg tror det kan bidra til at studenter og unge vil forstå krisen bedre, men også få et bedre grunnlag til å takle egen klimaangst. 

En mer engasjert tilnærming har i alle fall hjulpet på for aktivistenes egen klimaangst. Tran-Heinerich ser på aktivistbobla som et lyspunkt i uken. 

– Når man konstant hører og leser om alt som går galt, om krig og miljøødeleggelser, så hjelper det å oppsøke en boble med folk som vil gjøre en forskjell. Det blir en slags mental medisin. 

Haaland bekrefter at Tran-Heinerich ikke er alene om å selvmedisinere med aktivisme. 

– Det blir som en medisin mot håpløsheten. Når vi spør folk hvorfor de gjør dette, snakker de ofte om at de har gått rundt med en følelse av håpløshet. Så innså de at dette er noe som kan ha en målbar effekt. Det gir håp

LES OGSÅ:  – Jeg opplever ikke begrensinger på ytringsfriheta mi, men kanskje jeg er naiv