Charli xcx – Wuthering Heights

Etter BRAT (2024) kunne Charli xcx ridd bølgen og valgt det trygge: mer klubb og neonfarger. I stedet gjør hun noe helt annet. Filmen The Moment, hvor hun debuterer som produsent, er på vei til norske kinoer, og nå er Wuthering Heights ute. Selv om albumet er skrevet til en film, oppfører det seg først og fremst som et selvstendig album. Singler og musikkvideoer trekker prosjektet ut av «soundtrack»-båsen og gir en kjent tittel en helt ny lyd. 

Der «360» sparket opp døren til BRAT, åpner «House featuring John Cale» albumet med en knirkende port. Sporet er hovedsakelig i sjangeren spoken word og har en langsom oppbygging. Når det til slutt smeller med synter og forvrengninger, kjennes det mer dramatisk ut enn fengende. Den gotiske lyden etableres tidlig, og det er tydelig at albumet skal dra deg sakte inn før det bygger seg opp.

Etter den teatralske åpningen er det «Wall of Sound» som for alvor setter tonen. Her blir det tydelig at Charli treffer bedre med lydbildet enn teksten. Som tittelen antyder, legger produksjonen seg som et tykt, nesten droneaktig syntlag og bygger en desperat, klaustrofobisk tyngde som bærer låten. Teksten er full av kjærlighetserklæringer, men når den faller tilbake på oppbrukte linjer som «You're what keeps me breathing, keeps my heart beating», er det ikke ordene som gjør inntrykk. 

«Dying for You» og «Chains of Love» er albumets nærmeste møte med den «klassiske» Charli, selv om de er mørkere enn før. Hun har selv omtalt Wuthering Heights som et søsteralbum til True Romance (2013), og i refrengene er det lett å høre hvorfor. Beatene sitter med tydelige melodier og fengende hooks. Lydbildet er tettpakket uten at det mister den gotiske rammen albumet er bygget på. 

En av tingene som skiller Wuthering Heights fra Charlis tidligere album er de mer konseptuelle sidene. Det høres i «Always Everywhere», «Open Up» og avslutningssporet «Funny Mouth». Disse sporene prioriterer konsept fremfor klassisk låtstruktur, og kan føles litt som mellomspill. Nettopp derfor føles albumet nærmere en samlet opplevelse enn bare en spilleliste.

Wuthering Heights har vært pop før, i Kate Bush-låten fra 1978, og her virker det som om Bush spøker i bakgrunnen. Enkelte deler av albumet peker også i retning av hennes Hounds of Love (1985), gjennom hvordan det veksler mellom mørke, drømmende og «innelukkede» lydbilder. Det er fristende å se på Bush som en mulig inspirasjon, selv om Charli gjør uttrykket til sitt eget.

Charli xcx’ karriere tar en uventet sving med Wuthering Heights. Der mye av katalogen hennes har høy fart og hyperpop-elementer, prioriterer hun her stemning, tekstur og helhet. Lyrikken er sjelden på samme nivå som produksjonen, noe som er synd. Med skarpere tekst kunne albumet i større grad føltes som en selvstendig fortelling.

Ting å se frem til i musikkåret 2026