Cardinals - Masquerade

Irske Cardinals har kun et par års erfaring og en EP i ryggen. Likevel er debutalbumet deres Masquerade av en kvalitet man sjeldent kan forvente fra et så fersk band. Albumet er sårt, men varmt, og fullt av bittersøte trekkspilltoner.

Lydbildet bærer preg av indie- og alternativ rock, og kan minne om de tidligste Fontaines D.C. albumene. På toppen av det hele er inspirasjon fra irsk folkemusikk selve hjørnestenen av albumet. Bandet har nemlig et hemmelig våpen, trekkspillet. Den distinkte trekkspillyden er sømløst flettet inn i låtene, som resulterer i en fengslende og unik sound som svært få mestrer. 

Cardinals består av fem kompiser fra Cork, og det er ikke bare gjennom folketoner at kvintetten nikker til hjemstedet. «And I can hardly breathe/ Alcohol and ecstasy/ And aperol and THC/ From city hall To George's Quay» synger frontmann Euan Manning på «Barbed Wire». Låten er en uredd rekonstruksjon av hjembyen, og skiller seg fra resten av albumet med sin intensitet.

I samme gate finner man låten «The Burning of Cork». Her byttes den melankolske og bittersøte stemningen med en intens gitar og en nærmest hatefull vokal. Låttittelen er en referanse til ødeleggelsene den britiske hæren påførte byen under den irske uavhengighetskrigen, og teksten reflekterer liknende urett som foregår i verden i dag. «Again, and again, and again» synger vokalisten, som en påminnelse om at verden lar historien gjenta seg selv.

Selv når temaet på låtene er lykkelige kjærlighetsaffærer er melodiene dystre og hjerteskjærende. Den sørgmodige valsen «Big Empty Heart» kommer med en tvilsom kjærlighetserklæring, «’Cause my legs are blown to bits, and I always feel shit, well, with you I kind of feel okay». Denne tilnærmingen gir låtene et sårt og håpløst uttrykk, samtidig som tekstene fremstår mer ekte, og låten blir egentlig veldig sjarmerende.

Albumet består av ti svært distinkte låter, som på samme tid glir perfekt inn i hverandre, og skaper en helhetlig lytteropplevelse. «St. Agnes» bryter opp den gjennomgående melankolien, før man på låten «Anhedonia» blir transportert til noe som kan likne på den ville vesten, bare med trekkspill. Bandet vet akkurat hvem de er, men leker akkurat nok utenfor boksen til å gi hver låt et unikt uttrykk. Dette viser en bredde og selvforståelse som ikke er en selvfølge på et debutalbum. 

Ingenting kunne knyttet sammen dette albumet bedre enn «As I Breath». Låten tar tempoet helt ned. Vi hører kun vokalisten skjøre, litt rufsette stemme sammen med trekkspill og lavmælt perkusjon. Dette føles ikke ut som en fullkommen konklusjon på historien, men heller en bittersøt godtakelse av livet som det er. 

Med bunnsolide og ærlige Masquerade som utgangspunkt kan ikke bandet ha noe annet enn en strålende karriere i vente. Cardinals er utvilsomt Irlands nye unge og lovende.

Dina Ögon - Människobarn