Ulver – Neverland

Ulver sin svartmetalltid er lenge siden, men den ikoniske norske gruppen turer fortsatt på. Bandet har gått gjennom epoker av folkemusikk, techno-jazz fusion og nyligst mørklagt synthpop.

Nå har bandet gjort nok en svingning inn mot atmosfærisk new age med albumet Neverland. Uheldigvis ender albumet ofte opp som musikalsk veggtapet.

Ved første øyekast er Neverland noe av den mest gjennomførte norske ambient elektronikaen på en stund. Albumet er tydelig gjort av en gruppe som ønsker å oppnå tittelen altmuligmester. Ved videre lytting er det derimot ikke så mye bak denne fasaden av fantasifull musikk. 

Neverland er en samling med låter som alle høres like forente ut, som de gjør forskjellige. Albumet blir en opptaksprøve for å vise hvorfor Ulver burde bli leid inn som filmkomponist. Det viser også risikoen ved å være musikalske kameleoner.

Avsluttende låt «Fire in the Wind» trår kanskje nærmest bandet sitt materiale de siste årene. Låten byr på en fengende og ullen tribal rytme med opake synther som forsvinner ut i luften. 

Fortjener låten sine fulle 5 minutter? Kanskje ikke. Men som et stemningsstykke gjør den jobben bedre enn andre deler av albumet. 

Det spøkelsesaktige new age stykket «Weeping Stone» er et annet høydepunkt. Her er en låt jeg faktisk kan se for meg i en film av skrekkregissør Ari Aster eller Oz Perkins. 

«Elephant Trunk» er Ulver sitt forsøk på å gjenskape filmmusikken til Daniel Lopatin. Her er det inspirert uinspirasjon, preget av en kompetanse for kopiering. Låten hadde funket bedre hvis ikke filmen Marty Suprime fortsatt gikk på kino, som viser hvordan den ekte varen lyder.

«People of the Hills» byr på lignende pastisjer, denne gangen renvasket synthpop. Foruten de hakkende stemmene som trår inn i andre halvdel av låten, er det lite å ta tak i. Særlig når neste låt «They're Coming! The Birds!» byr på en mer gripende variant av samme formula.

Uten et forent motiv annet enn det vage konseptet av eventyrlig lydsporaktig elektronika, så faller Neverland fra hverandre. Det er synd, siden kompetansen til bandet er så tydelig høy. Resultatet stemmer bare ikke ofte nok. 

Samtidig er det en del godsaker som bandet byr på, selv når jeg stadig sliter med å forstå hvor de egentlig vil ta musikken. Kanskje filmskapere skal ta albumet som et hint, for en spillefilm ville nok fokusert bandets potensiale. 

 LES OGSÅ: Murder Maids – Gloom