Dina Ögon - Människobarn

Hvor mange svensker trengs det for å lage en svenskevits? Tydeligvis ingen. De lager heller silkemyk pop og lar oss gjøre narr av dem i fred.

Simen Lerstad Simen Lerstad JOURNALIST

Publisert 16.02.2026 - 11:54

Det svenske popbandet er tilbake med sitt fjerde studioalbum, Människobarn. Det er kanskje flere som begynner å bli lei av prangende pop, men det er få band som klarer å få musikken til å puste så lett som Dina Ögon gjør. Det finnes allerede altfor mye skandinavisk indie som forsøker å høres enten internasjonal eller nostalgisk ut. Derfor er det deilig at bandet låter mest som seg selv.

Albumet åpner med tittellåten «Människonbarn». Det er en god låt som setter standarden for det som kommer. Basslinjene ligger langt framme og bærer låtene med en rolig selvtillit. Gitarer og tangenter svever elegant inn og ut uten å mase om oppmerksomhet. Produksjonen føles organisk på en måte som får mye samtidspop til å fremstå overtenkt. Det er som hvert spor er spilt inn med et vindu åpent. Det er luftig og levende, men også med plass til stillhet.

Høydepunktene består av «Där huden är tunnast» og «Orden brann». Den førstnevnte låten blander funky basslinjer med et TOTO-esque piano, en kombo som fungerer overraskende bra. «Orden brann» derimot minner mer om kjærlighetsbarnet til Marvin Gaye og enhver bossa nova-artist. Det er lekent, men fortsatt ganske nonchalant. Albumet avsluttes med «Hélena», en vakker sang der bandet takker for de varme kjærlighetsfylte årene de fikk med henne. Hvem hun var eller hva som skjedde med henne vet man derimot ikke. Kanskje det er like greit. Noen ting er best usagt.

Hvis albumet har en svakhet, er det at komfortsonen sjelden utfordres. Tekstuniverset holder seg i det nære og hverdagslige. Relasjoner som glir litt fra hverandre, små øyeblikk av begjær og usikkerhet, og minner som ikke slipper taket. Stemningen er så konsekvent behagelig at man av og til savner et tydelig brudd, et spor som virkelig skraper litt i lakken. Samtidig er det vanskelig å kritisere et band som har perfeksjonert sitt eget uttrykk når resultatet er låter som er så gjennomført.

I en musikkscene som er konstant preget av hastverk og selvpromotering, fremstår dette albumet radikalt avslappet. Det er musikk som ikke roper etter oppmerksomhet, men som heller belønner det. Det er nettopp derfor svenskene fortsatt slipper unna med det. De får det til å høres lett ut.