Sassy 009 – Dreamer+

«Now it feels like I have lost my edge» besværer Sassy 009 på låten «Edges», et spor på hennes ferske debutalbum Dreamer+. Ironien av å si dette omringet av musikk så vågal og behendig er nærmest frustrerende. 

Tross at dette er en debut er prosjektets hjerne, Sunniva Lindgaard, langt ifra ny til scenen. Sassy 009 har spikret seg fast i den norske undergrunnen med en stram tråd av kortere utgivelser siden 2017. Nå er hun rustet opp til album-modus, klar for å vise hva norsk elektronika kan bli på sitt beste.

Dreamer+ er et tydelig skifte fra Lindgaard sitt tidligere materiale. Skjønt ikke like mye i form og innhold, som i råhet og aggresjon. «Butterflies» river opp scenen med lyder av motorsykler, bitende synther og en knasende breakbeat. Lindgaards stemme er tungt prosessert, men lyder stødig og aggressiv for å matche det høye tempoet til albumåpneren. 

«Someone» er kanskje platens beste eksempel på dynamikken som Dreamer+ regelmessig perfeksjonerer. Låten er på utsiden hardhudet, nesten avstøtende med ubalanserte vokalbidrag av Lindgaard. Utover låten faller alt derimot på plass over en seng av boblende syretechno som åpner Lindgaards bønn om å bli forstått. 

Det er allerede flere år siden Brat ble sluppet, men Charli XCX sin innflytelse fortsetter å vises overalt. Hensiktsmessig eller ei, så er vågal pop-eksperimentering og selvsikker introspeksjon svært godt å høre blant norske aktører også. 

På «Sleepwalker’s Pendulum» og «Mirror» skifter platen gir og ting roer seg. Selv om de senker tempo er numrene minst like engasjerende som de førnevnte låtene. Produksjonen er rik og fyldig, med trekk fra både bedroom pop ballader og glitch IDM. Nok en gang er det harde, elektroniske skallet og den indre introspektive kjernen i søt harmoni. 

Platen går sabla fort unna på sine 34 minutter. Innen albumet runder av med den glorende technopop låten «Enemy», lengter jeg etter mer. Flere glattproduserte slagere, vær så snill. Outroen «Ruins of a Lost Memory» går så klart derfor i stikk motsatt retning. 

Lindgaard avslutter en plate fylt med både pågående og yndefulle sjangerblandinger med en enkel og vakker lo-fi pianoballade. Omsider blir vi maktesfullt kastet ut i den ekte verden igjen. Selv Alice må våkne til slutt. Men om dette er et tegn for hva 2026 har å by på for norsk musikk, er det en drøm gått i oppfyllelse.

Shadow Wizard Money Gang – MAXIMUM SONISTIC ASSAULT