Misotheist – De Pinte

Misotheist er et navn som kanskje har gått under radaren for de fleste som ikke er ihuga svartmetallentusiaster. Bandet som startet opp i 2018 har på åtte år rukket å komme ut med fire album og gjort seg bemerket i svartmetallkretser. 

Med det siste albumet De Pinte leverer de noe av den mest nihilistiske og atmosfæriske metallmusikken som har oppstått på norsk jord i nyere tid. 

Misotheist klarer allerede fra start å etablere en mørk og undertrykkende stemning. På åpningssporet «Unanswered Thrice» hører man ekko fra avgrunnen, illevarslende strykere og satanistisk forkynning. Før den første gitarakkorden er spilt er tonen allerede satt.

Det sterke fokuset på atmosfære virker å være kraftig inspirert av det norske bandet Ulver, og spesielt det ikoniske albumet deres Bergtatt. Ved å la seg inspirere av pionerer innenfor norsk svartmetall, følger Misotheist i fotsporene til de som har gått veien før, samtidig som de staker ut sin egen kurs. 

Ulver er ikke det eneste norske bandet det nikkes anerkjennende til på De Pinte. Mayhem er et annet definerende band man kan høre har hatt innflytelse på albumet. Det nådeløst bankende trommespillet på «Blinded and Revealed» er det mest tydelige eksempelet på arven etter Mayhem.

Misotheist har, i likhet med Mayhem, et uttalt mål om å skape den mørkeste og mest misantropiske stemningen det er mulig å få til instrumentalt. Dette får de til på De Pinte.

Selv om De Pinte i løpet av sin relativt korte spilletid hovedsakelig vekker følelser av håpløshet og nummende apati, oppleves det musikalske snarere inspirerende og overraskende variert. Det er særlig merkbart i forskjellen mellom den første og andre halvdelen av platen.

På «Kjetterdom» skrus tempoet ned, gitarene får puste med tunge drag og melodiene kan endelig utfolde seg. Her får man også kanskje den beste vokalprestasjonen på hele albumet. Vokalen holder et skyhøyt teknisk nivå, og bidrar til følelsen av håpløshet som gjennomsyrer platen. 

Hvis man skal utsette noe på De Pinte, er det at den siste halvdelen ikke lever opp til den første musikalsk. Denne halvdelen består av den siste 21 minutter lange tittellåten «De Pinte», som med god margin er den lengste på hele skiven. 

Tittellåten er Misotheist sitt forsøk på en monumental, progressiv og episk metall-låt. Problemet er bare at de musikalske skiftene, som skal være dynamiske, føles for brå og voldsomme. De raske partiene, hvor både trommer og gitar er i høygir, blir for korte og trekker heller lytteren ut av opplevelsen.

Dessuten ender det siste, hurtigste partiet av låten brått, og man føler seg litt snytt for en større, mer grandios avslutning på skiven. 

Dette blir derimot småpirk. Misotheist med De Pinte leverer et av de beste norske svartmetall-albumene i nyere tid. 

Spiller så hardt at vi skreller av huden