Twenty One Pilots - Breach

Twenty One Pilots’ album Trench (2018) satte lista høyt. Duoen fra Ohio, bestående av Tyler Joseph og Josh Dun, fulgte opp med Scaled And Icy (2021) og Clancy (2024). De føltes begge mer som mellomlandinger, og traff aldri helt. Men når singlene til Breach kom – «The Contract» og «Drum Show» – var forventningene høye. 

Tross tittellikheten, er ikke Breach en ny Trench, og det er bra. Her er det ingen poplåter i stil med «Stressed Out» eller «Shy Away», som skyter for hitlistene. I stedet kler duoen seg i punk- og rockeklær med skrikevokaler og instrumentaler som både er maksimalistiske, ambisiøse og kompromissløse.

Åpningssporet «City Walls» føles som et startskudd: episk, emosjonell og forankret i bandets egen historie. Teksten byr på noen søte gullkorn som får deg til å reise øyenbrynene: «I write a promise in pencil, but my loyalty's in pen» er en linje man husker. Låten kommer med en ti minutter lang musikkvideo med millionbudsjett, i den setter de punktum på en lang rekke sammenhengende fortellinger som begynte med «Heavydirtysoul» (2017).

«Drum Show» lever opp til alle forventninger. Trommis Josh Dun får endelig skinne, men man skal ikke legge skjul på hvor rå gitaren til Tyler Joseph også er. Dette er låten som får deg til å håpe at bussjåføren tar svingen litt for hardt, så du kan headbange uten å se teit ut og skylde på sjanglete kjøring. Refrenget er brennsterkt, og teksten sitter. For første gang tar Dun mikrofonen fra Joseph i broen, og leverer sitt første vers, såkalte «Jocals», i bandets katalog. Det føles mer betydningsfullt enn det kanskje er.

På «Cottonwood», en melankolsk sang om Josephs nylig avdøde bestefar, setter pilotene føttene på bakken igjen. Når broen bryter ut i «You tore me up more than you know», føles det som å lese en annens dagbok. Sangen er kort, så følelsene blir intense. 

«The Contract» er en hyllest til bandets mer hiphop-pregede røtter, uten å virke resirkulert. Låten er snarere en gjenopplivelse – et tilbakeblikk brukt for å styrke identiteten til duoen. De mer sære øyeblikkene, som jubelen på «Robot Voices», viser en duo som eksperimenterer og smiler bak kaoset. 

Avslutningssporet «Intentions» er et speilbilde av «Truce» fra Vessel (2013), bare vrengt. Der den gamle låten lovet lys, er denne skyggefull. Over et tiår senere virker kapittelet endelig lukket, og døren er boltet igjen. 

Mange av låtene følger en tydelig oppskrift: en rolig bro litt over halvveis og så en eksplosiv retur med skrik og trommevirvler. Når det funker, er det intenst og suggererende. Når det ikke gjør det, føles det mer som at de oppfyller formelle krav i en ensformig skoleoppgave: strengt og repetitivt. «RAWFEAR», «Garbage» og «Downstairs» er eksempler på spor som ikke skiller seg veldig ut – de er som stopp på veien frem til fjelltoppen, fremfor å være faktiske topper i seg selv. Albumet kunne kuttet noen av disse, og ville da oppleves strammere. 

Breach er ikke perfekt, men det viktigste Twenty One Pilots har laget på lenge. Det er albumet som viser at de fortsatt kan sparke opp nye dører, og at når de hever stemmen, er det verdt å lytte.