Albumanmeldelse

Sūn Byrd – Sūn Byrd

Sūn Byrd får det til å føles som om sommerbrisen på den franske rivieraen blåser helt opp til Trondheim.

Publisert

Det er mye bra soulmusikk i Norge for tiden, og et av de nyeste tilskuddene til denne bevegelsen er bandet Sūn Byrd. Bandet tidligere kjent som Dark Roast har gjenoppstått som en fugl føniks, og serverer friske, funky og fete låter på sitt selvtitulerte debutalbum. 

Over hele skiva er det et deilig retropreg, som maler tydelige bilder. De myke og klangfulle instrumentalene transporterer deg til en strandbar i Sør-Europa et sted. Vinden tar tak i silkeskjorta di, mens sola er på vei ned i Middelhavet. Og overgangen fra avslappet lounge til dansegulv rundt deg lydlegges av sine respektive låter.

Av høydepunkter kan en nevne den bakoverlente og fløyelsmyke kjærlighetserklæringen «Night & Day», og «Mrs. Floughheart» der tempoet skrus opp med forførende rytmer, uten å miste mykheten. «Keepin’ Up» holder dansegulvet varmt på en måte som kan minne om Nu Geneas musikk, perfekt egnet til å sette stemningen en varm sommerkveld.

Plata hyller også sjangerens helter på mesterlig vis. «Hey Love» åpner med et clav-riff så funky at Stevie Wonder ville blitt rørt, før den eksploderer inn i et kraftfullt refreng. Like etter tas det hele ned i et trommebrekk som kunne sklidd rett inn i katalogen til James Brown. Vokalen på «Free Yourself» har samme emosjonelle kvalitet som Curtis Mayfields stemme. Sammenligningene her hentes altså fra øverste hylle.

Så skal det sies at til tross for retropreget og referansene til fortidens storheter, låter albumet så bra som det går an å låte i 2024. I tillegg til glimrende fremførelser av musikerne, har produsent Erlend Mokkelbost gjort en fabelaktig jobb med dette knippet med låter. 

For resten av sommerhalvåret er altså oppskriften enkel: sett Sūn Byrd på repeat, len deg tilbake, og drøm deg bort til den franske rivieraen.

Powered by Labrador CMS