Ethel Cain – Willoughby Tucker, I’ll Always Love You

Hayden Silas Anhedönia skriver musikk som man ikke bare hører, men også føler. Når hun igjen går inn i rollen som Ethel Cain, denne gang som tenåring, blir vi kastet tilbake i et univers der kjærligheten både er kilden til fordervelse og den eneste motivasjonen. Selv stillheten mellom tonene føles ladet, som når revolveren ruller og du vet at neste skudd er på vei.

Willoughby Tucker, I’ll Always Love You er ikke et album som møter deg med varme eller fengende refrenger. Det synker langsomt inn og blir altoppslukende før siste spor er over.

Teksten trekker deg inn, og man ender opp med å bare sitte og lese. Som et brennende hus klarer man ikke se vekk. 

Hvordan fortsetter man etter et debutalbum hvor hovedpersonen blir drept og synger fra graven? Ethel Cain svarer med å gå tilbake i tid. Willoughby Tucker, I’ll Always Love You er et prequel-album som plasserer oss i åttitallets bibelbelte, lenge før Preacher’s Daughter. Det er mindre brutalt enn forgjengeren, men tross det enda mer smertefullt.

Åpningssporet «Janie» setter tonen: en desperat tenåringsstemme som tviholder i en verden hun vet kommer til å kollapse. Etter det ordløse mellomsporet «Willoughby’s Theme» kommer «Fuck Me Eyes», det nærmeste man kommer en poplåt på albumet. Den er fengende, men misunnelse, selvhat og tenåringsangst er fortsatt fellesnevnere. 

De dronende mellomspillene er pauser på papiret, men i praksis trekker de deg bare dypere inn i et sørstatslandskap som både er vakkert og råttent. På «Dust Bowl» og «A Knock at the Door» føles det som smerten går i sirkel, og som den evige søken etter trøst aldri blir besvart. 

Albumets avslutning er nesten uutholdelig. «Tempest» gir oss for første gang Willoughbys stemme, og alt raser sammen i selvforakt: «I don’t care / Do you swing / From your neck / With the hope / Someone cares». 

Etter den 15 minutter lange «Waco, Texas» føles ikke albumet ferdig, men tomt, som om det har brent opp alt det hadde å gi. Det finnes ingen «… så levde de lykkelig alle sine dager», eller noen løsning, bare kjærlighet som er sin egen skjebne. 

Willoughby Tucker, I’ll Always Love You er ikke like sjokkerende som Preacher’s Daughter, men kanskje enda mer brutal. Det er skummelt å tenke på hva som må til for å skrive musikk så mørk og vakker, men nettopp her står Willoughby Tucker, I’ll Always Love You på sitt sterkeste. Ethel Cain minner oss om at kjærlighet aldri var løsningen, men selve problemet.

 LES OGSÅ:  Katseye – BEAUTIFUL CHAOS