Murder Maids – Gloom

På seks korte år har Murder Maids gått fra lokal anerkjennelse i Trondheim til å bli et av de større navnene innen norsk hardcore punk..

Guttegjengen ble nominert til Spellemannprisen allerede i 2021 for beste gjennombrudd med debutplaten Knives Out, knapt to år etter at bandet ble til. Siden den gang har de både fått spilletid på P3 og gjennomført en turné i Europa.

Det er veldig godt å se et lokalt band nyte slik suksess så fort, men klarer bandet å opprettholde momentumet nå som de skytes mot himmelen?

Svaret leverte bandet i form av deres tredje plate:  Gloom. Med andre ord er svaret et soleklart ja.

Murder Maids er stort sett det samme bandet som da de startet. Med Gloom  forholder bandet seg trofast til sitt originale uttrykk, og albumet fungerer som en runde med skinnende lakk på en allerede godt etablert lydprofil.

Guttene har altså forlatt kjelleren og er nå i full studiomodus. Lederlåten «What You See» er en eksplosiv høybudsjettslåt som blander melodi og aggresjon på måter som får moshpiten til å virke som et lekeland.

Dette uttrykket holder seg gjennom hele sporlisten, og det er godt å høre en halvtime med hardbarket hardcore som vet hvordan man holder det lekent og fengende. «Rampage & Ruination» er – til tross for sin aggressive tittel – en utrolig gøyal låt med et energisk refreng som fader ut i ekkolignende bakgrunnsvokal.

Bandet nærmer seg emo og skatepunk på «Waste Away» og «Pit Ghost», som blir så lekne at de grenser til 90-talls klisjéer à la tidlig Blink-182, så klart med ekstra trøkk i riffene. Dette er ikke dårlig, men det er her, og på lignende låter som «Mamba», at jeg stiller spørsmål ved den høypolerte produksjonen.

Undergraver lydkvaliteten grovheten til musikken? Blir det for sterilt for å være hardcore? Har Murder Maids – gud forby – gått over til pop-punk?

Om vi ser på hardcorelandskapet i dag, er det en stor variasjon i hva sjangeren egentlig betyr. Turnstile slapp tross alt et album i år der halvparten av sangene hørtes ut som The Police. Likevel klarer jeg ikke å unngå å tenke at Gloom mangler noe.

På de beste låtene – som det dansbare garasjerock-åpningssporet «Wakizashi» og den rene kamplåten «Glossy» – er låtskrivingen så god at man overhodet ikke tenker på småpirk som miksing og mastering.

I bunn og grunn skal hardcore likevel være musikk som sparker tennene ut av kjeften, helst med litt grums mellom sålene.

Stort sett fortsetter Gloom sin lekne blanding av aggresjon og melodi der bandets forrige plate Dance or Die slapp, med strammere låtskriving og større lyst på ren og leken hardcore.

Det er ingen grunn til at momentumet de har bygd skal stoppe her. Gloom er et veldig solid trappetrinn for et band som fortsatt farer oppover.