Anmeldelse

Shame- Food for Worms

Shame strekker ut sin svette arm.

Publisert

Dronningen er død, men englands postpunk-hjerte slår tilsynelatende raskere enn noen gang. Shame, postpunkens egen Smygard, er igjen aktuelle med det som ser ut til å bli enda et år smekket full av britisk post-rock. Kritiske røster har lenge prøvd å plassere gutta fra Sør-London i bås med andre hvitsnipp-punkere. Med Food For Worms må nok skeptikere som fortsatt ønsker å så tvil rundt Shame’s ektefølthet igjen se seg komme til kort. På sin tredje skive fortsetter nemlig Shame å levere varene i form av salte armhuler og forvrengte gitarer- Denne gang ispedd en god dose sentimentalitet og optimisme.

Tross den bekmørke tittelen er Food for Worms musikk for mer enn blinde, mørksøkende leddormer. Der Drunk Tank Pink i større grad var et navlebeskuende introvert lydspor er Food for Worms et album som løfter seg over bakken og trekker frisk luft. Det er nemlig en overhengende optimisme som preger Shames siste album. Til tross for bandnavnet ser det ut til at Shame har liten skam hva gjelder storslagne sentimentale allsangkor som i sjarmerende «Yankees» og «Adderall».

Om du leser dette og begynner å bli bekymra for at de steinkalde gutta i Shame er blitt myke og runde i kantene kan du ta det helt med ro. Til tross for at bandet denne gangen vender blikket opp er Food For Worms en plate med minst like mange langfingre som før. Til statiske riff og pumpende bass er «Alibis» og «Sixpack» låter som sender vokalist Charlie Steen’s feite svette langfinger rett opp i trynet ditt (til en god dose britisk ironi).

Food for Worms er først og fremst et album som drives av den utrolige energien Shame utlyser. I en tid preget av klikk og klinisk pinsett-produksjon er det forfriskende at Shame har valgt å spille inn albumet live. Resultatet er et organisk lydbilde som gir rom for både slakk og napp. Samtidig er de instrumentale elementene utbrodert ytterligere på bandets tredje album, med spennende rytmiske og tematiske vendinger. Med en dynamisk bredde som manøvrerer seg mellom akustisk The Smiths til støyende Blur i «Orchid» følger de euforiske kraftutløsningene tett. Siste halvdel følges opp av lekre basslinjer på «Different Person». Til snikende sabeltann-modulasjon føres vi inn til sentimental koring på albumets siste låt «All The People» og avslutter albumet med en høydare av optimisme.

Jeg skulle nesten ønske jeg ikke hadde likt Food for Worms, for da kunne jeg trukket en dum allegori til tittelen og sagt noe urkomisk som «dette er som å fordøye møkk», men dessverre er det ikke tilfelle. Albumet er likevel ikke helt perfekt, det er noen aspekter ved albumet som i helhet kan oppleves litt monotont og smårepetitivt som for eksempel i den litt for lange outroen til «Fingers of Steel». Likevel er Food for Worms et album som låter rått og ærlig. Jeg avslutter heller med noe i graden av:

«Ja- så kanskje er det sant at meitemarken graver rundt i jorda mens den fortærer dødt organisk materiale, men bak seg avgir den også næringsrik jord som nærer en liten løk som vokser opp til en liten håpefull orkide».

Powered by Labrador CMS