This one goes to eleven

Blomst har lenge ulmet i Trondheimsundergrunnen, helt siden de - i likhet med Motorpsycho, Johndoe, Ekkolodd og mange andre - møttes på Trøndertun folkehøyskole. De har banket instrumentene sine i både studentkollektiv, innenbys og utenbys scener i lengre tid, samt gjort konserter med Motorpsycho og Kaizers Orchestra. Og det merkes. Da Blomst fikk prøve seg på hovedscenen på Blæst lørdagen under Trondheim Calling viste de et stødig og tight band med en tilstedeværelse og utstråling vanligvis reservert for langt bedre betalte band.

Noe krutt har ikke Blomst funnet opp. De benytter en formel som både Raga Rockers og Jokke har gjort suksess med før, men de gjør det rett og slett utrolig bra. Teo Andersen på trommer slår så hardt på trommene at det ser ut som rekylen får den lange kroppen hans til å løfte seg fra trommestolen, og vokalist Ida Horpestad eier scenen med en autoritet man sjelden ser. Vi snakker en av norges beste rockevokalister. Og låtene er sterke, veldig sterke. Hvem sier at alle skal innovere musikklandskapet? Av og til funker det fantastisk bra å skrive gode låter og bare banke de ut gjennom forsterkere og fuzzpedaler som står på 11.

Selv i en stiv "bransjecrowd" på Blæst denne lørdagen skaper Blomst liv og entusiasme. Når de mer kjente låtene som "Slå med opp" strømmer fra gjengen på scenen føles det som om man står og ser på et mye større band enn man gjør, og når man til og med får nevnte stive gjeng til å slå seg på munnen som en seksåring som leker "Cowboy og indianer" under låten med samme navn er dommen klar: Dersom vi ikke ser mye mer til dette bandet i fremtiden skjønner undertegnede minimalt.