Filmanmeldelse
Marty Supreme, en skruball av ambisjon og arroganse
Josh Safdie og Timothée Chalamet leverer Pingpong-baluba slik du aldri har sett sporten før.
Marty Supreme av Josh Safdie går for å bli et av årets storfilmer. Med en åpningssekvens man nødig glemmer, lydsatt til 80-tallets signatursynther, forlanger filmen din fulle oppmerksomhet fra første sekund. I visse scener er det egenkomponerte lydsporet til å sette seg på stolkanten av. Undertegnede ble for øvrig sittende fremoverlent filmens fullstendige lengde.
Det merkes at komponisten Daniel Lopatin har prestert å gjenskape stresset fra Uncut Gems filmpartitur. Høyt tempo, synth og en bass man føler, skaper et lydbilde som nekter publikum hvile. På samme måte er Marty selv ukuelig i sin reise mot pingpong-storhet.
Filmen baserer seg løst på biografien om pingpong-sensasjonen, Marty Reisman. I biografien som inspirerte filmen, The Money Player, portretteres Marty som en slags pingpongens bakgateentrepenør. Skitne taktikker, lurendreiri og pengespill brukes for å tjene livets opphold og komme seg til de prestisjefulle internasjonale pingpong-arenaene.
Unge herr Chalamet leverer muligens sin livs beste prestasjon som den ufordragelige, men sjarmerende Marty Mauser. Stockholmsyndromet føles virkelig mens man heier på denne anti-helten og bevitner han kjøre over nære og kjære med sin dampveivals av ambisjon og arroganse.
Marty instrumentaliserer mennesker. Det er tydelig at han er villig til å gå over lik for å oppnå sine guddommelige ambisjoner. Her inngår utnyttelse av sin venn Wally (Tyler Okomna), og resten av den stjernespekkede rollebesetningen får gjennomgå på løpende bånd. Marty er villig til å utsette samtlige for emosjonell eller fysisk terror for å oppnå sine egne mål.
Hele seansen føles som det mest intense slaget med pingpong i ditt liv. Det er matchball og ingen mister ballen. Selv med en spilletid på hele 150 minutter, oppleves filmen betydelig kortere.
Safdie serverer oss den mest pirrende pingpong-relaterte filmen siden Forrest Gump eller den senere Balls of Fury. I det som ved første øyekast er et sportsdrama, tvister Marty Supreme den klassiske heltefortellingens progresjon med ren ufiltrert ambisjon.
Stilmessig bryter filmen bevisst med tidsperioden den utspiller seg i. Safdie lar moderne filmatiske grep, et aggressivt lydbilde og et pulserende tempo kollidere med filmens 50-tallsramme. Den kalkulerte brytingen med 80-tallsmusikken gir oss et bilde av Marty Mauser selv, malplassert i deres omgivelser.
Det hele blir en fullkommen reise i ambisjonens drivkraft og baksiden av medaljen som følger storhet og anerkjennelse. Filmen gir et innblikk i alt man må være villig til å ofre for å oppnå sine mål, samt egoismen det krever. Selv om vi til dels heier på den selvsentrerte Marty legger ikke filmen skjul på hva prestisjen egentlig koster.
