Filmene som kjenner sitt publikum og nekter å bli kjent med noen andre 

Five Nights at Freddy's (heretter henvist til som Fnaf) burde være et navn de aller fleste kjenner igjen. Etter utallige spill, merch, bøker og en film som brukte over fem år på å ferdigstilles, kom nå oppfølgeren etter bare to år.

Fnaf 2 tar for seg livene til Mike, hans lillesøster Abby og eks-politi Vanessa etter marerittet i første film. Og etter at en gjeng spøkelsesjegere finner den originale Fnaf-lokasjonen (ikke samme som i eneren, vel og merke), vekkes nye animatronics til live, og nye mareritt hjemsøker karakterene.

Jeg er blant dem som i alle år iherdig har forsøkt å holde seg oppdatert på spillene og deres «lore». Og jeg må derfor innrømme at med et fanatisk hjerte var dette en fryd å se på og oppleve. Én ting er sikkert med disse filmene: De skaper en særegen kino-opplevelse med fellesskapet som oppstår i salen.

Det er tydelig at filmen er ment for fansene. Filmen er stappfull av små replikker og «easter-eggs» som enhver fnaf-fan vil få et lite ego-boost av å skjønne. Det er også derfor jeg totalt sett likte filmen, og derfor en som ikke har vokst opp med spillserien mest sannsynlig vil mislike den.

Med et saklig blikk så er ikke filmen veldig bra. Det største problemet er filmens plott. Preget av konstante doble og triple handlinger blir det i utgangspunktet vanskelig å følge med. Og når bakhistorien i tillegg er et rot, er det umulig å få en tilstrekkelig forståelse av filmen uten noen forkunnskaper.

Det er også mye å utsette på hvordan filmen er løst filmteknisk. Fnaf 2 følger alle stereotypier og teknikker som har blitt gjort i lignende skrekkfilmer. Det er ikke direkte dårlig, men det gjør det kjedelig. Dette gjelder kinematografi, lyd og ikke minst skuespillet. Alt virker veldig uinspirert.

Men som en film nummer to må det sies at det er gjort forbedringer fra forrige film. Spesielt i actionsekvenser og skrekkøyeblikk er alt satt på spissen. «Jumpscares-ene» er enda krassere og mye mer blir satt på spill når mulighetene byr seg. Filmen tillater seg å pushe PG13-grensen som den har satt seg ytterligere enn forrige film.

Studioet og regissør Emma Tammi har iallfall bestemt seg for hvem de vil tilfredsstille. Og dette på bekostning av direkte kvalitet i filmtekniske valg. For dette er en film for fansen og ingen andre.

LES OGSÅ: Marty Supreme, en skruball av ambisjon og arroganse