Panda Bear – Buoys

Panda Bear har imponert kritikere i over et tiår, både som soloartist og som medlem av bandet Animal Collective. Han har blitt rost opp i skyene ved sine forrige tre utgivelser, hvor han har bevist at et godt album ikke trenger mye mer enn en leken tilnærming til musikken og godt håndverk. På Buoys er ikke håndverket borte, men mye av den tidligere lekenheten forsvinner i det mer minimalistiske lydbildet han introduserer.

Utifra hvor mange av låtene i albumet som glir for lett over i hverandre, og fåtallet av sanger som virkelig fanger oppmerksomheten, fremstår Buoys mer som skjelettet av tidligere album. Lydbildet består for det meste av meditative gitarakkorder og Panda Bears innbydende vokal, og hvis det ikke hadde vært for overfloden av lydeffekter som er lagt på for å gi tekstur, hadde Buoys vært et akustisk album.

Selv om en del av låtene går over i hverandre, er det spesielt to som utmerker seg som ekstra innbydende. Låtene «Dolphin» og tittel låta «Buoys» gir inntrykk av å ha beholdt mer av Panda Bears tidligere finesse for å lage harmonisk, alternativ pop som tar deg direkte fra 5-bussen til nærmeste strand.

Dette er heldigvis en kvalitet ved Panda Bears musikk som ikke har forsvunnet fra dette albumet som helhet, men som er svakere tilstede enn tidligere. Der albumene Person Pitch og Panda Bear Meets the Grim Reaper ga en gjennomgående følelse av sommerferie og friheten som følger med, gir lydbildet på Buoys en mer innadvendt virkelighetsflukt bort fra relasjoner og jag, til fordel for øde strender med seg selv som eneste form for selskap.

Kort oppsummert mistenker jeg at dette er et album som har muligheten, til tross for sine mangler, til å vokse på meg etterhvert som våren begynner å innta Trondheim.