Endelig er oljestudentene bekymret for framtida

Studenter utdannet ved NTNU strømmer til petroleumsindustrien etter endt utdanning, til tross for en overhengende klimakrise som har bred vitenskapelig støtte. I følge en undersøkelse gjennomført av Universum i 2013 anser ingeniørstudenter Statoil som sin drømmearbeidsgiver. Etter at FNs siste klimarapport ble publisert i fjor høst, burde det ikke være noen tvil om klimakrisens alvor, og studenter, ledere og forskere ved NTNU er en del av problemet. Studenter understøtter denne utviklingen ved å velge petroleumsfag og en framtid i oljeindustrien.

Samtidig er det viet lite mostand til at NTNU og SiT investerer i oljeselskaper, og det er heller ikke satt mange spørsmålstegn ved NTNUs økonomiske avhengighet av Statoil. I fjorårets innflytelsesrike bok This Changes Everything tegner forfatter Naomi Klein et optimistisk bilde av sosialdemokratiet som et lyspunkt i møte med de ovenstående problemene. Danmark og Sverige får ros, mens Norge blir referert til som et sosialdemokratisk unntak hva gjelder klimaarbeid.

Universiteter har et særskilt samfunnsoppdrag, men NTNU har hittil ikke vist seg villig til å påta seg dette ansvaret, og studenter støtter opp under oljeindustrien. Vi ser antydninger til en mulig endring i NTNUs innstilling, om enn saktegående. Det er et steg i riktig retning at NTNU i desember tok opp til debatt den forskningsetiske rapporten produsert av Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (Nent). Rapporten ble produsert etter forespørsel fra Universitetet i Bergen, og peker på at det kan være forskningsetisk uansvarlig å drive petroleumsforsking som kan hindre FNs fastsatte klimamål.

Når universitetet nå har vist tegn til initiativ, må studenter følge opp dette ved å presse fram en storstilt miljøsatsing. Dette innebærer å prioritere grønn forskning og kutte ned på forskning som støtter opp under ikke-fornybar industri.

NTNUs avtale med Statoil, verdt 310 millioner, bekrefter ansvarsfraskrivelsen. Til tross for langvarig grønnvasking er det lett å spore et aggressivt Statoil på jakt etter olje i Arktis og engasjert i et bredt kritisert tjæresandprosjekt i Canada. Statoil har skapt en myte om at norsk olje er så ren at verden trenger den. Det er riktig at utslippene fra norsk oljevirksomhet er omtrent tre prosent lavere enn gjennomsnittet. Men Statoil er også representert på en liste publisert av journalen Climate Change over de selskapene som bidrar til mest utslipp. Selskapet er også ansvarlig for at 4,4 millioner liter olje ble lekket ut ved plattformen Statfjord A i 2007. Løsningen på problemet ligger ikke i å gjøre klimafiendtlig aktivitet mindre skadelig.

NTNU utdanner svært dyktige petroleumsingeniører. I følge en undersøkelse gjort av Tekna mener 75 prosent av medlemmene at de er kvalifiserte til å jobbe innen fornybar industri. Til en nødvendig omstillingsprosess er det behov for ekspertisen deres i en offensiv havvind-satsing. Verden trenger bare norsk klimaekspertise som kan gjøre en forskjell, ikke en som bare kan bli betraktet som det minst verste alternativet.

Globalt sett er det på en side ikke rimelig å anta at en norsk satsing på ikke-fornybare energikilder vil utgjøre en forskjell. De globale utslippene er enorme, og norsk oljeindustri skryter av å være den minst miljøfiendtlige. Likevel, dersom Norges internasjonale satsing på menneskerettigheter blir begrunnet med at vi kan ha en påvirkning, vil det være nærliggende å anta at vi kan ha en innvirkning også når det gjelder klimaspørsmålet. Det er studenter som er framtiden, og skal klimautfordringene møtes må norske studenter gå i front.