Norge og Syriakrigen – utenrikspolitikk på autopilot

Tekst: Ivar Espås Vangen, Rødt Universitetslag Trondheim og Magnus Johan Jentoft, SV-studentlag Trondheim

Akkurat slik det finnes regler for hvordan en må oppføre seg innenfor en stat, så finnes det regler for hvordan verdens stater må oppføre seg overfor hverandre. Summen av disse reglene kalles gjerne «folkeretten». Et viktig prinsipp innenfor folkeretten er suverenitetsprinsippet. Alle land er suverene og likeverdige, og et land har rett til å styre sine grenser og det som skjer innenfor disse. Det eneste organet som har lov til å vedta unntak fra dette prinsippet er FNs sikkerhetsråd, hvor de må komme til enighet før et eventuelt unntak kan skje. Hvordan har Norge forholdt seg til folkeretten i vår politikk overfor Syria?

Den norske regjeringen kunngjorde i mai i fjor at Norge skulle tilslutte seg den amerikanskledede militære koalisjonen Operation Inherent Resolve. Stortinget vedtok dette mot stemmene til SV, Venstre og Senterpartiet. Norges bidrag var å sende 60 spesialsoldater for å trene opp en gruppe lokale syriske opprørere utpekt av USA. Denne gruppen har mildt sagt gitt blandede signaler om hva deres intensjoner er. Ryktene skal også ha det til at gruppa er oppløst etter en rekke fatale nederlag mot IS. Ingen informasjon har kommet verken fra Utenriks- eller Forsvarsdepartementet.

Inherent Resolve ble igangsatt uten støtte fra Sikkerhetsrådet – den eneste internasjonale myndighet som kan sanksjonere slik voldsbruk. Per i dag foreligger det ingen resolusjoner fra Sikkerhetsrådet som opphever Syrias suverenitet med mindre det er snakk om rent humanitær bistand. En småstat som Norge, som attpåtil grenser til en stormakt, er lite tjent med å skape presedens for at grupper av stater skal ha lov til å gi seg selv mandat til å støtte væpnede grupper i fremmede land. Det vil være en svært skadelig uthuling av folkeretten, som til syvende og sist bare tjener de statene med størst evne og vilje til vold.

Men Norges Syria-politikk består ikke bare av å trene væpnede grupper. Vi har også sluttet oss til USA og EUs omfattende økonomiske sanksjoner mot landet. En FN-rapport fra 2016 slo fast at sanksjonene, som for øvrig heller ikke har hjemmel i FN, har gjort både livene til sivilbefolkningen og mulighetene for hjelpearbeid enda verre. Dette blir desto mer graverende når vi vet at tilsvarende sanksjoner drepte nærmere 500 000 barn i Irak på 1990-tallet. Det er en skam at dette ikke har vært debattert mer åpent i norsk offentlighet.

Vi hadde håpet at Regjeringen hadde lært noe fra tidligere norske væpnede bidrag til krigene i Jugoslavia, Afghanistan og Libya. Gang på gang har Norge fulgt i de vestlige stormakters fotspor, og gang på gang har sivilbefolkning i de utsatte konfliktområdene tatt konsekvensene. Det er derfor på høy tid at vi tenker nytt om norsk Syria-politikk, og heller drar den i en retning til det vi er best til, nemlig forhandling og tilrettelegging for samtaler i stedet for ansvarsløs krigføring. Det er en trist vitnesbyrd over norsk debatt når alternativet står mellom vold og apati. Med den nye, uberegnelige ledelsen i USA må det bli et bredt folkelig krav at Regjeringen slår av den utenrikspolitiske autopiloten og tar hånd om spakene sjøl – og dermed viser ansvar.