Usosial lisens

Hva hadde Trond Giske syntes om å betale 19 000 kroner i kringkastingsavgift?

Det måtte han nemlig gjort, dersom han skulle brukt en like stor inntektsandel som oss studenter, til å betale kringkastingsavgift. Mange av oss har nettopp gjort dette store innhugget i et magert studentbudsjett.

Ved inngangen til 2008 ble kringkastingsavgifta satt opp til 2201 kroner i året. For studenter utgjør dett nesten 3 prosent av fullt stipend og lån. Avgifta som ofte går under navnet «tv-lisensen» er fastsatt av Stortinget, og skal betales av alle husholdninger som eier, leier eller låner en fjernsynsmottaker. Pengene tilfaller i sin helhet NRK.

Det er i seg selv positivt at vi har en statlig finansiert kringkastingskanal, som kan våge å satse smalere enn de kommersielle kanalene. Men problemet oppstår når avgifta er like høy for alle, uansett inntekt. Man trenger ikke være Mensa-medlem for å se at 2201 kroner utgjør mer for en student enn for lønnsmottakere flest.

For studenter og andre med inntekt under fattigdomsgrensa, er det rett og rimelig med en lavere avgift. Med studentpris på teater og tog, hvorfor ikke på tv og radio? NRK taper årlig 400 millioner kroner, fordi 11 prosent av norske husstander ikke betaler lisens. Med et større samsvar i forholdet mellom inntekt og avgift, er det trolig at flere studenter vil bidra til drifta av statskanalen.

Mange studenter ønsker nok prinsipielt å bidra, fordi de setter pris på NRK som en viktig og nasjonalt samlende kulturinstitusjon. Mange ønsker nok også å bevare NRK som en ikke-kommersiell aktør. Derfor må det bli mer overkommelig for oss studenter å bidra.

I 2005 foreslo Norsk Studentunion og Studentenes Landsforbund å innføre studentrabatt på lisensen. Daværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland avfeide forslaget, fordi hun mente det ville være altfor dyrt å gjennomføre. En kartlegging av hvem som bør inngå i en slik moderasjonsordning, vil selvsagt medføre byråkratiske omkostninger. Men det vil kunne øke antallet lisensbetalere og dermed på sikt kompensere for slike byråkratiske utgifter.

Rent verdimessig er også avgiftstilpasning nødvendig, for dagens ordning er fundamentalt usosial. Det manglende hensynet til økonomi, virker merkelig når man ser på hva statskanalen tradisjonelt har representert. Et viktig formål har vært å gi et godt tilbud til alle husstander i hele landet. Dette er uten tvil et formål av sosial og inkluderende karakter. Men hvis en student ikke har råd til å betale lisensen, må han eller hun i prinsippet kvitte seg med TV-en, og mister dermed tilbudet.

Storbritannia har innført strenge sanksjoner for tv-sniking, og med dét fått opp antall lisensbetalere. I Norge bør en moderert avgift komme før en eventuell strengere sanksjonering. Island innførte i 2006 en øremerket skatt i stedet for lisensavgift. Dette innebærer at alle arbeidsføre mellom 16 og 70 år må betale lik avgift. Dette er et dårlig alternativ sett fra studentperspektiv, men også for de to prosentene i Norge som ikke har tv.

En bedre løsning er å beholde ordninga der de som har tv betaler, men å innføre moderasjon for studenter og andre med lav inntekt. Dagens ordning er fundamentalt i strid med de grunnleggende verdiene bak statskanalen.