Egotripp om nazi-onkel

FILM

STRENGT HEMMELIG - REGI: BENEDICTE MARIA ORVUNG - ORVUNG FILM AS

700 000 personer flokket til norske kinoer for å se heltene Max Manus og Gunnar Sønsteby gjøre livet surt for tyskerne under andre verdenskrig. Kanskje er det like viktig at folk flokker til dokumentarfilmen om en av landets store forrædere. Ikke fordi den er så godt laget, men fordi den forteller en historie som aldri før er blitt fortalt.

Nordnorske Karl Marthinsen var sjef for det norske sikkerhetspolitiet under krigen, landhirdsjef fra 1944, og en sentral og respektert figur i toppsjiktet blant tyskerne som hadde kommando i Norge.

Marthinsen var også grandonkelen til regissør Benedicte Maria Orvung. Med et svært personlig nærvær i filmen forteller Orvung om hvordan Marthinsen har vært en dyster hemmelighet i hennes familie. Intervjuene Orvung gjør med sin egen mor og innbyggerne i Mehamn i Finnmark er utrolig sterke å se, og er eksempler på filmens absolutte høydepunkter. Det er ikke tvil om at Orvung røsker opp i mange vonde følelser hos dem hun snakker med, selv hos de som verken har slektskap eller personlig kjennskap til Marthinsen. De har alle gripende opplysninger å komme med, og jeg skulle gjerne sett at flere av personene ble viet mer plass.

Filmen som skal handle om Marthinsen, drukner ofte i scener der regissør Orvungs følelser står i fokus. Jeg får litt nok av å se henne gå omkring, stå, stirre på ting, og henge opp bilder og beskrivelser av folk som filmen tar for seg. Bildene av de forskjellige menneskene knytter historien godt sammen, men klippene blir etter hvert plagsomme fordi Orvung selv opptrer i så mange av dem. Deler av ubehagelige filmklipp blir vist som gjenspeilinger i Orvungs øyne, noe som etter hvert blir et pinlig irritasjonsmoment. Dette gir meg ofte en følelse av at filmen handler mer om Orvund selv enn om hennes grandonkel.

På den andre siden skal regissøren ha honnør for at hun klarer å formidle store mengder informasjon på en gripende og spennende måte, som gjør at man som publikum ikke kjeder seg gjennom denne visuelle historietimen. Nydelige bilder fra Nord-Norge og grundig arbeid med gamle arkivopptak og bilder gir filmen et fint utseende, men den avbrytes dessverre for ofte av stygge innklippsbilder av forskjellige vitneutsatgn som virker lite planlagt.

Historien om en av Norges farligste menn under andre verdenskrig burde være like godt kjent som historien om gutta fra hjemmefronten. Så får man bare bære over med et altfor dypt neddykk i regissørens følelsesliv.

Maria Laila Lindberg er kulturjournalist i Under Dusken.