Forglemmelig fransk fantasi

MIDNIGHT IN PARIS – REGI: WOODY ALLEN – GRAVIER PRODUCTIONS

Woody Allen fortsetter å kverne ut minst én film i året (han har ikke tatt seg et års fri siden 1981), og i sin fascinasjon for Europa etter utallige New York-filmer, er turen kommet til Frankrike med Midnight in Paris . Forfatterspiren Owen Wilson er på ferie i den franske hovedstaden med sin kjipe forlovede (Rachel McAdams), og oppdager under en nattevandring en passasje som leder dit han drømmer om å leve: Paris på 1920-tallet. Her møter han en rekke kunstnere og andre merkverdige personligheter som befolket byen den gangen.

Midnight in Paris er ganske eksplisitt en film om nostalgi – fenomenet blir diskutert i det vide og brede. Det er kjedelig forutsigbart at Wilson etterhvert innser hvor sneversynt det er å flykte inn i en nostalgisk fantasi, og budskapet om at «man bør nyte øyeblikket» og at «alt ikke nødvendigvis var bedre før» er søvndyssende politisk korrekt og forlengst drøvtygd i hjel.

Woodys siste er uansett en lettvekter, som så mange av hans senere filmer. I likhet med dem er også denne preget av romantiserende postkortidyll, som samtidig er svært behagelig og forførende. Filmen er i hele tatt lite annet enn en pute som det riktignok er veldig deilig å hvile hodet på i halvannen time. Til tross for et originalt og morsomt premiss, bærer Midnight in Paris preg av de siste årenes stadig tilbakevendende følelse av at Woody er inne i en bedagelig samlebåndsmodus – noe frustrerende for oss som vet hvor god han pleide å være.

Det mest underholdende her er utvilsomt å følge Wilson i møter med legendariske kunstnere. Adrien Brody beviser at han kan etterligne Salvador Dalis ville blikk ganske presist, og han som spiller den spanske filmskaperen Luis Buñuel ligner ham på en prikk. Hemingway er også artig, til tross for at han blir litt for pastisjaktig fremstilt: som en hardtdrikkende machomann som snakker nøyaktig slik han skriver.

Men uansett hvor trivelig Midnight in Paris måtte være, er den lite annet enn lett og forglemmelig. Underveis tok jeg meg flere ganger i å fantasere om en passasje som kunne sende meg noen tiår tilbake – til den gangen da Woody var en smule inspirert.