Nært søskenportrett

Søsken - Regi: Trine Vollan - Moving Image AS

Trondheimsregissøren Trine Vollan har med Søsken tegnet et portrett av sin far og hans søsken. De vokste opp på en gård ved Jonsvannet i Trondheim i mellomkrigstiden. Dokumentaren framstår som et slags tankespinn der Vollan spør seg om hva det betyr å være søsken.

Filmen har et sterkt personlig preg som understrekes av den utstrakte bruken av Vollans egen fortellerstemme som voice-over. I filmen benyttes én-til- én-intervjuer med søsknene, klipp fra kaffeselskaper der de er samlet, samt super 8-filmklipp fra Vollans egen oppvekst. Denne formen gir oss innblikk i samspillet søsknene imellom, samt tilgang til deres individuelle synspunkt på søskenforholdene og oppveksten.

At hun tar utgangspunkt i sin egen nære familie, og fokuserer på far, tanter, onkler og sitt eget forhold til broren sin, stiller henne i fare for å bli for privat. Noen vil nok synes at fokuset på Vollan og hennes bror gjør dokumentaren i overkant personlig. Balansen mellom personlig preg og å være innadvendt er hårfin, men det fungerer stort sett. På mange måter kan denne filmformen minne om Margret Olins Kroppen min. Begge filmene forteller personlige fortellinger ved hjelp av klipp fra egen barndom og utstrakt bruk av løse tankerekker på voice-over.

Historien om søsknene som ble født av samme far og mor, men som likevel endte opp med nokså ulike livsbiografier, er på ingen måte unik. Det påstår da heller ikke Vollan. Hun framstiller snarere nettopp dette som noe av det fascinerende ved søskenrelasjonen. Sånn sett er dokumentaren en personlig fortelling om noe universelt.

Filmen framstår noe uprofesjonell teknisk sett. Noe dårlig bildekvalitet, lyssetting og kameraføring forstyrrer helhetsinntrykket. Enkle grep kunne bedret dette betraktelig.

Med Søsken forteller Trine Vollan en nær historie om noe universelt. Filmen balanserer hårfint mellom det personlige og det private.