Thomas Dybdahl i Olavshallen

Det var et variert publikum som tok imot Thomas Dybdahl og hans fantastiske musikalske univers i Olavshallen lørdag. Det hadde både fordeler og ulemper. Fordi: Det er selvfølgelig stas at foreldre kan ta med seg sine unge og håpefulle på en konsert som ikke har alkoholservering. Og det er kjempestas at trondheimsfiffen, som i likhet med resten av Norges befolkning har omfavnet Dybdahls melankoli, får lov til å oppleve live musikk i trygge blå seter, og slipper å menge seg med svette og fulle studenter i byens andre konsertlokaler.

Men for resten av de oppmøtte, og da især hovedpersonen selv, ble seansen i tammeste laget. Allsangen lot vente på seg til tross for gjentatte oppfordringer og stopp i låtene. Drønningene av unisone primalskrik i musikkgledens navn, som vi kjenner fra blandt annet Storsalen på Studentersamfundet, druknet i en forfinet setting. Det kler Dybdahls konsept dårlig.

Litt av skylden for mangel på allsang må allikevel Dybdahl selv ta. Jeg vet ikke om det er fordi han er lei låtene sine at han pakker inn vokallinjene sine på en ny måte, men han leker seg kanskje i overkant mye med stemmen sin på de kjente og kjære låtene. Det skaper usikkerhet.

Når det er sagt, var det som skjedde på scenen utsøkt rent musikalsk. I tillegg til The Great October Sound, hadde Dybdal med seg Mattias Eick fra Jaga Jazzist på klokkespill, kontrabass og trompet, samt bodømannen Kjell Karlsen på steelgitar. Det gjorde totallyden på stavangermannens låter komplett.

Settet, som varte i overkant av en time, startet med utdrag fra Science og gled perfekt over i det som burde vært allsanglåter. From Grace, Cecilia og Stay home kom som perler på en snor. En encore som startet med Adelaide, fulgte opp med radiohiten B A Part og rundet av kvelden med Dreamweawer, var garantert nok til at de fleste tok turen hjem med en god følelse i magen.