Det deilige kølandet Roskilde

Tekst: Merete Skogrand

Dette kan for mange framstå svært merkelig, ja selv for oss som også i år tok turen til Danmark er det hele litt mystisk. Likevel pakket vi sekken og satte nesa sørover, i visshet om at vi kom til å bli søkkvåte, møkkete og utrolig slitne.

Vi snakker selvfølgelig om Roskilde-festivalen. Hvert år drar flere titusentalls ungdommer med telt og soveposer for så å gå fullstendig bananas i ei uke. Ungdommer som til vanlig trives best inne og akter å bruke en time alene på badet om morgenen, mister i løpet av noen timer alle sperringer, og puler, pisser og spyr i full ”offentlighet”.

Denne ”offentligheten” dannes av over 100 000 mennesker som til sammen utgjør et lite land de dagene festivalen varer. Et land hvor normale lover opphører og ordet offentlighet får en ny betydning. Området man boltrer seg på er stort, men likevel lite for så mange mennesker – for mennesker er det over alt! Noen står, andre sitter, enkelte danser, få sover og de aller fleste står i en eller annen kø. Kø til do, kø til mat, kø til konsert, kø til dusj, kø til minibank. Det finnes en kø for alt på Roskilde.

Det rare er at kø er helt greit. Det er både slitsomt og irriterende til tider, likevel er man på en eller annen måte innstilt på det, slik at man blir vant til å beregne køtid for det minste lille ærend. Og skulle nøden likevel bli for stor, er det bare å gå til det nærmeste gjerdet.

I år ble gjerdet benyttet til gangs, noe som førte til at et lite sjarmerende urin-støv gjorde seg gjeldene. Da varmen kom steg dette opp i lufta, og la seg som et slør rundt de mange kroppene. ”Sløret” kunne både sees og kjennes i halsen ved en lett kløe. Men brydde man seg? Nei, ikke spesielt. Man leste om det i Festival Globe, konstaterte at slik var det og åpnet en Tuborg til.

Livet på Roskilde er nemlig svært bekymringsfritt. Er det problemer druknes de gjerne i det grønne gull. Og det grønne gull går det mye av. Kasser ble kontinuerlig løftet ut av ølutsalgsbodene, og like kontinuerlig var det noen som konkurrerte om flaskepantens gunst – noen gjorde det for humanitære formål, andre for eget.

Etter fire dager med oppvarming under partytelt og flagg, var det på tide med fire nye dager med konserter. 170 band hadde tatt turen til det som en gang var en grønn slette, for å dundre ut sin musikk til folket. Årets største trekkplastre var Tool, Roger Waters fra Pink Floyd, Guns’n’Roses med en aldrende Axl Rose, og til sist, men ikke minst, en enda eldre Bob Dylan. Området foran Orange Scene var fylt til randen av mennesker under disse konsertene, men det var likevel festivalens mindre scener som bød på de beste opplevelsene. Festival er jo et glimrende sted for å stifte bekjentskap med band man aldri tidligere verken har hørt noe om eller av. Å tusle rundt på konsertområdet og lese i programmet, for så å oppsøke konserter som later til å være bra gjennom papiret, er en luksusfølelse. 170 band som holder konserter nærmest døgnet rundt til glede og vellyst for deg, er virkelig topp!

Av mindre band som beviste at de kunne levere, akkurat som programmet tilsa, kan nevnes de britiske guttene i The Editors, det amerikanske bandet Death Cab For Cutie og svenskene i Shout Out Louds. Disse bød på gode konsertopplevelser på festivalens mellomstore scene Odeon, og på den aller minste, Pavillion.

En uke på Roskilde-festivalen om sommeren er en fin form for ferie. Man tilbringer tid med gode venner til god musikk. Sene kvelder sklir over i lange netter, man møter gamle venner, man snakker med folk man aldri har sett, og som man heller aldri vil se igjen, man ”lærer” seg dansk, men man klarer aldri å forstå tallsystemet. Man blir forferdelig møkkete, man glemmer å spise, men drikker tilgjengjeld utallige liter Tuborg, man danser og synger, sola skinner og man blir solbrent. Dagene nytes til det fulle og livet er topp.

Mandagen etter konsert-søndag er man imidlertid særdeles sliten, og man returnerer hjem med en sekk full av skittentøy. Man er glad det hele er over, og at det er et helt år til neste gang. Køen er ferdig for denne gang, og det å kunne låse seg inn på et bad og dusje fullstendig alene framstår som det rene paradis. Man er forundret over alt det rare man så og over at en selv holdt ut så lenge i telt. Tilbake sitter man med gode minner og glemte netter, et og annet blåmerke, et telt uten plugger og en følelse av en fordervet kropp, som likevel er ganske så tilfreds. En ukes kroppslig nedbrytning er over, og man undres over hvor utrolig festlig det var.

Roskilde, vi sees igjen neste år!