Kampen etter blodskammen
– Jeg var 11 år da jeg bestemte meg for å dø innvendig, sier hun. Det skulle gå mange år før hun ombestemte seg.
Tekst: David Bach, John Thomas Silseth Aarø
– Først var han bare snill og grei, og alt var bra. Men så ble han plutselig rasende, og begynte å kjefte. Og han holdt meg fast utenfor vinduet og sa at om jeg sa noe av dette til mamma, så ville han slippe meg, forteller «Andrea».
I over ti år bodde familien sammen med stefaren. I over ti år var barna gjenstand for overgrep. I over ti år levde Andrea og søsknene i et mareritt, som vedvarte fordi stefaren truet med å drepe både dem og moren.
Så kom symptomene. Andrea begynte å kutte seg som tiåring, og før tenårene led hun også av spiseforstyrrelser. Hun visste ikke hvorfor hun var som hun var, og gjorde som hun gjorde. Minnene om det unevnelige som skjedde, fortrengte hun. Hun husket ikke.
– Vi ante ikke hva vi skulle gjøre. Vi søkte hjelp flere plasser, men ingen klarte å hjelpe oss, sier «Grethe», moren til Andrea, og slår ut med armene.
SKJULTE HISTORIER. På Senter mot incest og seksuelle overgrep (Smiso), et lavterskeltilbud for overgrepsofre, møter vi to «brukere» og en mor. De har to forskjellige, men likevel like, historier å fortelle. Historiene handler om de groveste tillitsbrudd mot barn, om tabuer, om minner man ikke kan bære om man skal overleve, og om et system som ikke lar dem komme videre.
En norsk undersøkelse fant på 90–tallet at blant studenter i Trondheim, var fem prosent av kvinnene og én prosent av mennene blitt utsatt for grove seksuelle overgrep før fylte 18 år.
Dette viser at omtrent 750 kvinnelige studenter i Trondheim er grovt seksuelt misbrukt. Mørketallene kan også være store, skal vi tro beretningene om det offentlige helsevesenet i byen.
STIV I BLIKKET. «Stine» møter oss i en av de mange stuene på Smiso. Jenta i midten av tjueårene kjenner følelsene komme fram, mørke minner som bobler til overflaten. De tre mennene som skal høre henne snakke om det verste livet har gitt henne, blir for mye.
Hun går på et annet rom med Randi Risstad, en av de faglige veilederne ved Smiso. Der bryter hun ut i gråt, og vil aller helst forlate stedet. Men Randi utfordrer henne, som så mange ganger før, til å møte sin frykt. Erfare at ikke alle vil henne vondt.
– En av treningsmetodene vi har brukt er nærhetstrening. Bare det å sette seg nær noen i en sofa har vært vanskelig for meg, forteller Stine.
Risstad forklarer at dette er et vanlig symptom.
– Når man har opplevd så traumatiske ting i barndommen, blir kontrollbehovet enormt. Dersom man føler man ikke har kontrollen i en gitt situasjon, kan reaksjonen bli dramatisk, forklarer Risstad.
Stine er rød rundt øynene. Stiv i blikket går hun fram til sittegruppen, og spør hvor vi vil hun skal sitte. Til slutt setter hun seg i hjørnesofaen, rakrygget – helt på kanten av setet, med fingrene flettet sammen i et stramt grep.
HISTORIEN. «Stine», en tilsynelatende helt normal jente, som tar fag i Trondheim for senere kanskje å studere her, var under ti år første gang det skjedde. Et par år senere skjedde det igjen.
Da hun var 20 år fortalte hun det til mor og far, og hun møtte i første omgang støtte. Men da hun snakket med foreldrene ett år etter var støtten vekk, nå støttet de broren. Da hun anmeldte overgrepet for to år siden, kjølnet det enda mer. Støtten fant hun i venner, deler av familien, Smiso og andre hjelpere. I en stor søskenflokk, der flere er involvert i incest, og i en familie tilhørende en sterkt religiøs sekt, ble hun stående alene. Den påfølgende rettsaken ble henlagt på grunn av bevisets stilling, i både hennes og søstrenes tilfelle.
– Jeg har alltid ønsket å snakke om ting, men mamma og pappa ønsker at det som skjer i familien skal holdes i familien, og heller ikke innad er det greit å ta opp problemer, forteller hun.
Hun forteller om en svært vanskelig oppvekst.
– Jeg var 11 år da jeg bestemte meg for å dø innvendig, sier hun.
Blant annet brukte hun hele to og et halvt år ekstra på utdanningen grunnet konsentrasjonsvansker, et vanlig symptom blant overgrepsofre.
LANG REISE. Da Stine sa fra til helsesøsteren ved skolen sin, i en alder av 19 år, begynte en lang reise mot å finne seg selv igjen.
– Etter overgrepene har jeg på en måte prøvd å ta igjen det perfekte bildet av meg selv. Men det er som om det «jeg– et» er for langt foran, og jeg hele tiden er flere hakk bak, sier «Stine».
Gjennom Smiso har hun kunnet slutte jakten.
Hun har sluppet grepet om hendene sine i fanget. Sakte, men sikkert slipper hun sittestillingen mer og mer tilbake mot sofaryggen.
Smiso har hjulpet henne med å erkjenne at ting hun trodde hun var ferdig med, fremdeles er til stede i kroppen. Det har vært mangelvare i helsevesenet for øvrig. Stine etterlyser bedre kompetanse blant de som jobber med barn.
– Det er ingen som virkelig vil snakke om det. Og makthaverne er egoistiske og vil helst ikke endre noe i systemet. Det er mangel på tilstrekkelig kunnskap i helsevesenet til å hjelpe meg opp og frem. Mangel på kompetanse og yrkeserfaring gjør at mennesker med komplekse problemer som meg, gir opp eller selv må jobbe beinhardt for å finne god hjelp, sier Stine.
Et tungt og komplekst system var det som ventet henne da hun henvendte seg til de offentlige institusjonene.
VEGG AV BYRÅKRATI. Overlege Arne K. Myhre ved Barne- og ungdomsklinikken på St. Olav hospital har jobbet med overgrepssaker i over 17 år, og nikker gjenkjennende når vi forteller om ofrenes frustrasjon.
INGEN RØD TRÅD. Ifølge Myhre kommer grovt sett en tredjedel av ofrene henvist fra politiet, en tredjedel fra barnevernet, mens den siste tredjedelen kommer fra andre instanser, som helsesøster eller en bekymret mor.
Om ikke barnevernet allerede har sendt offeret til Overgrepsenheten, blir barnevernet kontaktet i ettertid. Et problem er at barnepsykologer helst bør vente med å utføre sitt arbeid til politiet har gjennomført dommeravhør. Om politiet har kontaktet barnevernet, må barnevernet igjen sende pasientene til Overgrepsenheten og diagnostikk. Om det er kritisk, eller barnevernet ønsker en vurdering av offerets psykiske tilstand, er da mottaket på Barn og ungdoms psykiske helse (BUP) plassen å sende dem. BUP er en del av St. Olav hospital. De har også en sengeavdeling på Lian, hvor pasienter kan innlegges om de er ustabile.
– Alle ofre i Midt-Norge, kommer til St. Olav hospital. Hver kommune har sitt barnevern å forholde seg til, så det er ikke vanskelig å forstå at kommunikasjonen noen ganger kan være mindre bra. Jeg forstår at mange kan oppleve å føle seg som en kasteball mellom institusjoner og systemer, sier Myhre.
PROBLEMATISK TAUSHETSPLIKT.
– Vi besøkte mange institusjoner, men vi møtte ingen villighet, ikke noe initiativ til å finne en løsning, forteller Grethe.
Andrea og Grethe har en svært tung tid å berette om. Overgrepene ble avslørt for bare ett og et halvt år siden, og barna har slitt i mange år.
– Jeg var så nær ved å gi opp, forteller hun.
Hun tegner et bilde hvor institusjonene de møtte var lite villig til å våge å ta grep. Hun mener ingen institusjoner vil ha slike saker, og mer enn hentyder at de skjuler seg bak taushetsplikten.
– De er feige, sier hun.
Overlege Myhre er delvis enig i at helsevesenet har vanskeligere for å snakke om seksuelle overgrep til samarbeidene parter.
– Taushetsplikten er komplisert, og ikke alltid til pasientens beste. Vi som har taushetsplikt har en stor utfordring i det å senke terskelen for kommunikasjon mellom sektorene.
Myhre mener at taushetsplikten noen ganger kan virke mot sin hensikt, og at problemet er reelt. Han understreker også viktigheten av instanser som står utenfor statlige sektorer, som den private stiftelsen Smiso.
– Slike instanser står utenfor det offentlige byråkratiet, og er viktige, fordi de kan fungere som pressgrupper. Det er viktig når man lager slike tilbud, at de som er rammet blir hørt. I offentlig regi, er ikke dette alltid tilfelle, sier Myhre.
INGENTING GJORT ANNERLEDES. Grethe la til slutt to og to sammen. Hun jobbet av og til om kveldene, og mannen var alltid klar over når hun kom hjem. Hun trodde det var gode intensjoner som lå bak. Hun kunne ikke tatt mer feil.
Når hun var borte, gikk mannen opp, helt øverst der barna hadde soverom, og hentet en av dem. Den ene av søsknene har fortsatt mareritt om hva som skjedde med storesøsteren. Hun satt nemlig og så på.
Andrea forteller hvordan hun hadde fortrengt de vonde minnene, som gradvis har kommet tilbake i bruddstykker.
Risstad i Smiso, som sitter med oss under intervjuet, forklarer reaksjonen som dissosiering.
– Trusselen mot deg som individ er så stor at hodet kopler seg fra kroppen. Man er ikke tilstede der man er, og trekker på en måte ned rullegardina, sier hun.
INGEN HJELP FØR SMISO. Andrea har, i likhet med Stine, fått liten hjelp på sin vei. De offentlige institusjonene hun og moren Grethe ble henvist til, klarte ikke å påvise noe konkret om symptomene til barna. Først da Grethe, nesten ved en tilfeldighet, var på et selvhjelpskurs hos Smiso, skjønte hun at «her, her var brikken som manglet».
– Å komme hit var som å komme til himmel fra helvete. Når man kommer hit, settes det fokus på det sentrale, ikke på det som ligger rundt, sier Grethe.
Datteren Andrea nikker bekreftende.
– De (psykologer hun tidligere har hatt hos div. instanser, journ.anm.) er så redde for at du skal bryte sammen. De klarer ikke engang å si ordet det handler om. Da vi kom til Smiso var det så mye lettere. Etter to til tre samtaler gikk det bedre, sier hun med et fast blikk.
– Hvordan kan man takle en slik hverdag, når fagpersonalet ikke klarer å takle det, spør moren.
Faglig veileder Randi Risstad jobbet selv i barnevernet før hun kom til Smiso. Hun bekrefter barnevernests begrensninger.
Risstad forteller at de som jobber i barnevernet er redde for å ta feil, og å skape konflikt. Dessuten er den lange byråkratiske veien fra avslørt misbruk til en faktisk dom så lang og så tung, at de aller helst vil unngå det.
– Ingen vil ta den praten, sier hun.
SENDER DEM VIDERE. Barnevernspedagog Heidi Eliassen og førskolepedagog Elsa Søreng ved Barne- og familietjenesten på Heimdal bydelskontor er kjent med problematikken.
– Det kan skje. Det varierer selvfølgelig på tilfellene, og det kan være vanskelig å forutse den eksakte gangen i det. Men saker som kommer til oss behandles likt, sier Søreng.
Hun forteller at barnevernet går i tett dialog med St. Olav hospital når bekymringen blir stor nok, og rådfører seg der før en bestemmelse tas.
– Og når saker har en viss alvorlighetsgrad bes foreldre og barn om å dra til sykehuset og få videre hjelp og oppfølging der. Vi i barnevernet utreder ikke i saker om seksuelt overgrep, det er det St. Olav og Bup som gjør. Likeså driver vi ikke behandling i ettertid. Det gjøres av de samme instansene, sier Søreng.
Et seksuelt misbrukt barn kan altså først havne hos barnevernet, for så å bli sendt videre straks problemet avdekkes. Og prosessen derfra?
– Hvis det tenkes på anmeldelse, kan vi opprette kontakt med politiet for å høre hva de mener. Noen ganger er sakene så uklare at det anbefales at en avklarer litt mer i forkant. Ingen er tjent med at en sak anmeldes og så blir henlagt umiddelbart fordi den er for «ullen», forklarer Søreng.
Hun forteller at kommunen nå har strammet opp, for å få retningslinjer slik at det ikke blir tilfeldig hvor brukerne havner i systemet.
– Det er jo en grunn til at man har ønsket å få dette skriftliggjort og likt for alle. Man har følt at noe måtte gjøres.
BARNEHUSET. Myhre peker på det nye prosjektet Barnehuset, som et praktisk forsøk på å tette kløften mellom de ulike sektorene.
– Her er det barnepsykologer fire dager i uken, og de som jobber der har erfaring fra barnevernet. Her kan man ta opp dommeravhør, som betyr at barn kan gi vitneforklaring som kan brukes i retten ved en senere anledning. I tillegg utfører vi legeundersøkelser, sier han.
Barnehuset er et nystartet prosjekt i Trondheim, inspirert av lignende prosjekt i USA.
– Barnehuset er også et forsøk på å samle sektorene på den måten at de kan prate uten hinder av taushetsplikten, sier Myhre.
Likevel er dette et tiltak som skal hjelpe og lette de offentlige instansene, ikke et tiltak for å støtte og følge opp overgrepsoffer. De ansatte ved Smiso bekrefter at Andrea og Stines erfaringer fra helsevesenet ikke er unike. De er ikke alene om å etterlyse større fokus på oppbyggingsfasen – på det menneskelige.
Stine forteller at mange i helsevesenet viser forståelse, men at få forstår hvordan det egentlig er og føles. Da blir det vanskelig å reise seg igjen – eller trekke opp rullegardina. Stine sammenligner seg selv med sammenrast hus.
– Da må man ned i grunnmuren og bygge det opp derfra, illustrerer hun.
EN LYS FRAMTID. Andrea er overbevist om en positiv framtid, tross motgangen.
Når vi spør Stine hvordan hun ser på livet som kommer, smiler hun oppriktig og bredt.
– Jeg har en sterk følelse av å skulle klare det. Det er nesten så jeg får lyst til å slå til, ler hun og knytter neven.
Kraften og lysten til å legge helvetet bak seg lyser av Stine der hun sitter, nå helt tilbakelent i sofaen. Hun ønsker å studere videre, muligens på NTNU, og ser for seg en karriere innenfor et kreativt yrke.
– Jeg blir veldig inspirert av Oprah Winfrey. Hun ble også seksuelt misbrukt som barn, og likevel har hun kommet så langt som hun har. Det viser at man kan få et godt liv, sier hun.
